"På søndag drar vi på Blåfjellet, henter deg kl. 0800!" var beskjeden jeg fikk.
Oh-lykke!! Det blir lenge med 8 ukers sommerferie.. lange fjellturer for mamma er ikke prioritert fremfor kortere barnevennlige haugturer.
Vi kjørte fra Averøya som lå badet i havskodde. Slik er det ved kysten, finevær og økende temperatur betyr like ofte havskodde som skyfritt. Og på Meisalfjellet var det skyfritt!
Det første vakre vi så etter å ha parkert bilen, er det vakre Kvendsetvatnet.
Frida og Mattis var ivrige selv om det måtte bli bandtur. Her går det sau og mye folk, så laushunder var ikke et alterenativ i dag.
Alle bildene som er av meg, har Marianne (Mattismamma)tatt. Det merkes godt at det er lenge siden voksentur, og ei drikkepause og ei brødskive var nødvendig før vi begynte oppstigninga til Blåfjellet.
Marianne sin mann ville gjerne dele på sjokoladen sin…men jeg sto i mot på første forsøket..
Etter å ha gått i litt myrete molteterreng, ble det tørt og godt terreng å gå i.
Man kan si hva som helst om Romsdalen, men fjellene innover mot Rauma, er spektakulære.
På toppen av Blåfjellet kom vi til hytta Blånebu. Her kan man trekke inn om det ikke er så fint vær som i dag. Her var både grillmuligheter og overnattingsplass. Blånebu ligger 1192 moh.
Det skal innrømmes at det var godt å komme på toppen. Og for ei vakker utsikt. Herfra så vi helt ut til Smøla, og jeg er sikker på at jewg så Meeknoken også.
Når vi først var på fjellet, tar vi gjerne turen videre. Åbittinden ligger så nært og roper egentlig høylydt på besøk.
Både Romsdalshorn og Trollveggen kunne sees herfra.
Her har vi gått fra Blånebu. Veien til Åbittinden var nokså urete/steinete, så jeg var litt bekymret for hundebein på veien.
På toppen av Åbittinden (1396 moh.) sto det selvsagt en varde som skulle bestiges. Marianne kikket utom kanten før hun klatret opp, så det ble litt nervøs latter.
Jeg, som aldri tør å gå på en kant eller en varde, kikket ikke ned på forhånd, så jeg kom meg opp. Ned igjen var det verre med, da ble det for skummelt..
Neturen har sine metoder og kamuflasje er en viktig del av det:
Her vises Fjellrypa litt bedre. Morsomt å gå seg på dette kullet og å komme så nært dem.
Veien ned fra Åbittinden var tung med mye steinur, og jeg valgte å gå med løs hund, tross båndtvangen. Min store frykt var knekte hundebein, og det var best at Fridussen fikk velge selv hvor det er best å gå (hun var selvsagt under full kontroll, og jeg hadde ikke latt henne springe rundt her i sauefjellet)
Vel nede i Sandvikskaret igjen var et godt å gå, og vi traff på noen nysgjerrige sauer som Frida egentlig syns var litt skumle.
Selv om vi hadde to hunder med, ville de gjerne bli med oss hjem.
Snø i fjellet er godt både for to og firebente.
Her ser vi Blåfjellet og Åbittinden fra parkeringsplassen.
Vi hadde en fantastisk dag og en fantastisk tur. Tenk å kunne sitte i 1400 meters høyde i bare t-skjorte. Jeg anbefaler turen for godt skodde folk. Jeg vil gjerne hit igjen, men på grunn av steinura, blir det nok uten hund neste gang. Jeg har en temmelig sårbeint hund med hjem.
God Tur
Eva Cathrin
3 kommentarer:
For en fantastisk tur. Flott natur og nydlige bilete.
Ja, flotte dei som var på bileta også. Både dei to og firbeinte :D
Takk for at du delte turen.
Nydelige bilder - som vanlig:)
Sårbeint hund er vondt i dagene som følger. Jeg brukte en potesalve å smøre på labbene før turen startet men husker dessverre ikke hva den het. Grønn plastboks, mener jeg det var. Jeg husker lukten godt, da den luktet nesten som brent tjære. Utrolig effektiv, men det er noen år siden jeg brukte den.
Heldige dere som kan nyte en slik fantastisk natur i det flotte været. Tusen takk for at du tok meg med.
Nyyydelige bilder =)
Legg inn en kommentar