Jeg er ferdig. Ferdig med julegaver, julekort, julevask..tja ikke helt da. Vinduene...jo nesten ferdig faktisk. I fjor pusset jeg vinduer rett før "Berit" kom. Ikke så lurt, men det var i det minste gjort.
Klaget gjorde jeg også. Jeg har smårutede koblede vinduer i hele huset. Man må jo klage litt slik at folk kan få vite hvor flink man er. For det er jo greit å skryte litt så lenge vi kamuflerer det som klaging.
Min kjære mormor som ikke er blant oss lengre, laget all fiskemat av fisk som min morfar fisket. Hun sto på kjøkkenet og laget den deiligste fiskemat i alle varianter mens hun småkjeftet på morfar om at han måtte slutte å dra hjem fisk som hun måtte jobbe med. Min snille morfar døde og mormor begynte å kjøpe fisk hos fiskehandleren som hun fortsatt laget den deiligste fiskemat til oss av..
Nå er det jo ikke helt greit å fremstå som lykkelig husmor. Til og med ekspertene har kommet frem til at det er skadelig å lese i cupcakebakende lykkelige mammablogger og rosenrøde facebookoppdateringer. For livet er jo ikke slik som det fremstilles i sosiale medier og i blogger. Vi kan visst bli syk av å lese om at folk har det bra. Eller "lyver om at de har det bra".
Da jeg tok dette bildet striregnet det. Man får velge selv om man vil snakke om striregnet eller om man vil se solen som bryter gjennom.
Neida, jeg er ikke innom mammabloggene og cupcakes kommer jeg aldri til å bake. Men hva så da, om vi vil fremstå som lykkelige og vellykkede. Jeg tror at alle skjønner at man har ulike liv når ytterdøra er lukket.
Jeg kommer aldri til å skrive på facebook om jeg er misfornøyd med Ektesnekkeren. Eller om en av tenåringene ikke oppførte seg som de burde. Hvorfor i alle dager skal jeg gjøre det? Når jeg tar bilder i hagen min, så tar jeg bilde av den peneste rosa, den flotteste lilja og den peneste sammensettingen. Det betyr jo ikke at her er ugressfritt. Jeg bare velger hvilken vei jeg retter kameraet. Hvis jeg tar bilde av en løvetann, så kan du være sikker på at jeg har behandlet fotoet så det blir kult før jeg viser det frem. Lyver jeg? Tja..kanskje det.
Må man vise alt? Skal man fortelle alt? Mitt valg om å fokusere på det som er bra var et bevisst valg. En dag innså jeg hvor smittsomt det faktisk er å stadig fortelle om egen misnøye. Jeg er overbevist om at vi det er mer skadelig å lese om all misnøyen og å få påminnelse om å være misfornøyd med ting vi ikke egentlig visste at vi burde ergre oss over. Vi er misfornøyd med mannen, barna, naboen. Politikerne er dårlige, lærerne til barna. Været! Ikke glem været. At vi må finne oss i slikt vær i verden rikeste land.
Sannsynligheten for at jeg vil slutte å pusse vinduer til jul er minimal. Jeg kommer til å være ferdig med julegaveinnkjøpene i starten av november hvert eneste år. Og jeg kommer fremdeles til å lage kjøttkaker og pizza fra bunn av. Helt uten å late som at det ikke skal være slik. Helt uten å få dårlig samvittighet fordi noen syns man skal ta hensyn til de som ikke gjør det.
Og jeg gleder meg til jul. Til matlaging og konserter og isholke og stress. Fordi det skal være slik.
Eva Cathrin
