tirsdag 25. juni 2013

En liten stor løvetann..

Et Løvetannbarn.
Et barn som vokser opp, mot alle odds.
Og klarer seg.
Et barn som kan klare å leve et liv med sorger og gleder. Bli gode foreldre og medmennesker.
Selv om man skulle kunne forvente at de skulle bukke under av livets erfaringer.
Erfaringer et barn aldri skulle fått. Ikke voksne heller, men aller aller minst et barn. 
Monica og andre engasjerte mennesker arrangerte markeringen for Løvetannbarna i byen her. 

Jeg gråt.

Tårene rant under alle innleggene. 
Det er utrolig vanskelig å forstå hva disse mennenskene har vært utsatt for. 
En ung dame fortalte om dommen overgriperen i hennes sak fikk. Strafferammen for overgrepet han ble dømt for var 15 år.
15 år!!! 
Han ble dømt til å sone 2 år, og var en fri mann etter 1 år og 4 mnd.
1 år og 4 mnd!!!
Jeg har hele tiden tenkt at strafferammene har vært for dårlige, dette tilfellet bevitner at det er rettspraksis som er skammelig. 
Skammelig!!! 

Jeg gråt.

Monica holdt en forrykende åpningsinnlegg til Løvetannmarsjen.
"Jeg vet!"
"Jeg vet!"

Jeg gråter!

Jeg har invitert modige skjønne Monica til å skrive et gjesteinnlegg i dag. Under innlegget vil jeg legge link til hennes egen blogg.


Jeg er et Løvetannbarn. Du blir ikke kvitt meg.

Juni 2010 ble straffeloven justert, og det ble innført strengere straffer i vold- og overgrepssaker mot barn, men rettsystem og byråkrati henger etter og disse endringene er ikke brukt i dagens rettspraksis. De fortsetter og la overgripere slippe unna med en liten smekk på hånden, men vi barna, ja jeg sier vi barna, mange av oss er blitt voksne nå, men vi er enda barn når det kommer til overgriperene, sliter, vi sliter tungt med minner ingen andre kan forstå.

Å være 1 av de 3 som klarer seg er jeg glad for, men samtidig blir jeg fryktelig lei meg når jeg vet at to ikke får den hjelpen de trenger. Dette for og hindre disse barna og ende som rusmisbrukere, prostituerte eller tungt medisinerte på en psykriatrisk avdeling. diagnosene er mange etter ett overgrep, og medisinene like så. 
Men det og kunne være ett "friskt" overgrepsbarn og hjelpe andre ser veldig få verdien i. For jeg kan si jeg vet hvordan dere har det. Jeg kan forstå hvorfor du hater deg selv, og hvorfor du har lyst og flykte inn i rusen, vekk fra tankene, minnene som hjemsøker deg hver eneste dag.

Jeg husker spesiellt en av de siste dagene før alt kom fram i lyset. Jeg var hos min bestefar, men jeg ville ikke, de voksne forsto ikke hvorfor. Jeg hadde ikke lyst og være med han hjem fordi jeg viste hva som kom til og skje. Jeg viste han kom til og voldta meg igjen, jeg viste at jeg kom til og ha vondt i mange dager. Og jeg gråt.. Jeg var sint, og jeg trekte meg mer og mer inn i meg selv og min "liksom"venner. De viste alt. De var min trøst. Og min måte og overleve på, for når de var der så var det ikke så farlig, jeg kunne liksom leke med de til han hadde gjort sitt.. Tom satt jeg igjen på sykkelen tilbake til mormor. Ikke før min storbror spurte meg hva som hadde skjedd kom det fram, dette var en hemmelighet jeg ikke klarte og holde på lengre, etter 3 år var jeg endelig fri… Han fikk ingen straff.

Men i alt var jeg heldig, jeg fikk hjelp. Jeg hadde verdens herligste familie i ryggen, de lot meg få den tiden jeg trengte for og fortelle. De lot meg være i fred, men aldri alene. Jeg fikk en kjempe flink psykolog som hjalp meg sortere og "arkivere" de verste episodene. Jeg hadde flax. Jeg ble ett løvetannbarn.


Å være ett løvetannbarn, ett barn som har blitt fratatt en stor del av sin barndom, som tidlig får møte voksen livet, med arr en voksen slipper og oppleve er en utfordring. Vi kan alle si vi føler med de, vi kan alle trykke liker på facebook, men veldig få står fram og sier jeg vet. 
Og være en av de som klarer seg å får familie, vi jobber, og vi ser tilsynelatende ut som deg gjør at de mørke tallene for overgrep er mange. 
Mange vil aldri få sjangsen til og bringe disse overgriperene foran en rettstol, fordi det er over 25 år siden de skjedde. Det er for lenge siden. 
Og den vil vi til livs. 3. juli 2013 er der 25 år siden Therese forsvant, hva som skjedde kan vi bare innbille oss. Men hennes siste dager var garantert ikke gode. Den/de som har tatt hennes liv kan neste Torsdag stille seg opp i media og med ett smil om munnen si dette har jeg/vi gjort. og le høyt.
Er det, det vi vil?
Vi vil ha en strengere rettsikkerhet for barna våre, det skal ikke være mulig og slippe unna slikt. 
Disse menneskene som utfører slike handlinger fortjener ikke en sjangse til og slippe unna.. De fortjener ikke mer enn en rettsak hvor de får en dom og blir borte fra samfunnet for alltid.. Hvorfor skal jeg risikere og møte mine overgripere på gaten igjen, de tok en så stor del av min barndom, nei de tok min barndom, tråkket på den, spyttet og tente på den som noe søppel du ikke vil ha mer.

Hvorfor får en overgriper kjøre en sak om og om igjen i rettsystemet når han allerede er dømt en gang.. Hvorfor skal de beskyttes? Hvorfor får vi som vet hvem som er overgripere, ikke gi beskjed til de som bor i nabolaget. Hvorfor skal jeg sitte og vente på at det skjer igjen. Når jeg vet hvem det, hvor de bor.. Det er bullshit, jeg sier klart og tydelig i fra til de jeg kjenner, jeg forteller gladlig hvor han bor. Mest lyst har jeg til og ringe på døren hans og glise til han og fortelle han at alle naboene rundt han vet hva han gjort. For så fortelle han at meg kunser han ikke igjen. Men loven gir meg ikke lov. Han må beskyttes mot samfunnet, hva med barna skal ikke de ha samme rett til og bli beskyttet mot slike? 

Jeg er ett løvetannbarn, jeg har klart meg, og med min stemme vil jeg rope ut for alle de som ikke klarer. Jeg er en løvetann, legg asfalt over meg, og jeg blomstrer gjennom, plukk meg og blås frøene mine avgårde neste år er jeg bare enda sterkere. 
Du blir ikke kvitt meg. 
Jeg er ett løvetannbarn.

Jeg gråter!

Monicas egen blogg heter Løvetannbarna, besøk henne.

1 kommentar:

Ruths datter sa...

Sterk lesning,og all grunn til å gråte over.Alt for lav straff for overgrep av barn og kvinner.

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails