lørdag 5. oktober 2013

Klem på meg...

Har vi blitt et samfunn av klemmere? Betyr det noe? Alle klemmene? 
Har klemmen blitt en erstatter for et fast håndtrykk? Hvor ble det av håndtrykket? 
Blir vi så kjent med hverandre gjennom sosiale medier og annen elektronisk kontakt at vi føler at vi kjenner hverandre så godt at vi må klemmes? 

Ja, det har faktisk blitt "naturlig" for meg også den siste tiden. Det er veldig underlig. Jeg har alltid hatt en stor intimsone, og barna mine har nesten vært de eneste jeg har klemt på.. 
Men nå..ja, jeg er også en klemmer. 

Likevel. Jeg er en voksen kvinne, og klarer lett å markere at jeg ikke ønsker fysisk kontakt om det er slik. Men hva med unge mennesker. Hva med de som syns intimsonen invaderes, men ikke har mot til å markere dette. De som tror det MÅ være slik. 

Jeg overhørte tre unge kvinner snakke sammen om dette. De hadde vært sammen på et sted med mennesker i ulik alder. De diskuterte klemming, og deriblant en voksen klemmer. "Jeg kjenner jo ikke ham, men man MÅ jo ta imot den klemmen når han klemte alle de andre."

Jeg klarte å late som jeg ikke hørte det de snakket om. Jeg klarte å motstå å kommentere. 
"Nei, kjære barn! Du trenger ikke! Du trenger ikke la en voksen mann. Eller andre, for den saks skyld. Du trenger ikke ta imot en klem om du selv ikke ønsker å gi en!" 

Men jeg..jeg liker å klemme. Nå.. 

Ingen kommentarer:

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails