onsdag 29. mai 2013

En bekymret LO-leder

LO-lederen er bekymret for meg.

Ikke bare har jeg arbeidet deltid i mange år, jeg har i tillegg vært hjemmeværende de siste to årene. 

Hun er oppriktig bekymret for meg.

Jeg vil bli en taper i likestillingsøyemed, i tillegg til at jeg nok er en trussel for likestillingen.
Ikke bidrar jeg til samfunnet heller.
Og hun er sikker på at jeg baker.

Hun er nok oppriktig bekymret for meg.

Så bekymret er hun at hun ikke bryr seg med å henstille til mine bidrag på en høflig måte, neida, hun vil provosere og lage dårlig samvittighet. Og respekt er noe hun vil ha, og ikke gi, til de som har andre prioriteringer og meninger og tar andre valg enn henne selv.

Hun er nok oppriktig bekymret for landet.

Jeg har jo ikke bidratt nok. Jeg har tre barn,og gjemmer meg nok bak morsrollen siden jeg har valgt deltid og en lang periode som hjemmeværende. Jeg vet ikke om jeg tør å si høyt at de siste to årene jeg var hjemmeværende ikke hadde noe med småbarn eller svangerskap å gjøre. Barna er jo store, ungdommer faktisk.

Ulønnet arbeid betyr ikke noe for bruttonasjonalproduktet, må vite. Ingenting. Og det har jeg ikke bidratt nok til. Frivillighet, arbeid i organisasjoner. Politiske verv. Engasjement for å gjøre lokalmiljøet mer attraktivt for innbyggere. Ingenting. 

På Nordmøre er det underskudd på kvinner i fertil alder. Smak på den. Hva vil lokke kvinner i fertil alder til fattige kommuner på Nordmøre? Jeg tror kultur. Idrettslag. Hagelag. Småbarnsfamilietilbud. Et attraktivt lokalmiljø tror jeg er viktig. Og i distriktet er det ikke bare å kjøpe seg tilbud. Frivilligheten er viktig. Men altså, man bidrar ikke til et økt bruttonasjonalprodukt. 

Hun er nok oppriktig bekymret for mine rettigheter. 

Ja, det kan hun jo være. Etter å ha vært hjemmeværende i to år, har jeg ingen rett til dagpenger når jeg nå skal ut i arbeidslivet igjen. Da jeg bestemte meg for å være hjemme en periode, hadde jeg 7 styreverv i tillegg til full jobb og alt det andre jeg liker å delta i. Jeg har aldri klaget på tidsklemme eller den berømte veggen mange møter. Men likevel, og nå skal jeg bli privat. Det er ikke så ofte jeg tillater meg. Likevel satte legen foten ned en dag. "Du må velge" "du må velge mellom jobben din og alt du vil være med på ellers. Du er ikke syk, du har bare for mye å gjøre." 

Jeg innså at han hadde rett, og valgte en periode hjemme. Dette opprører mange av de jeg har diskutert med. Det skal ikke være slik at man skal kunne være hjemme eller jobbe deltid bare fordi man har en økonomi som gjør at det går. Man må ta ansvar og bidra til samfunnet. Så det så. 

På omtrent samme tid som jeg tok mitt valg hadde en bekjent av meg samme utfordring. Vedkommende hadde en deltidsstilling,  og visste at det kom til å bli en hard periode i forhold til jobben fremover. Vedkommende valgt da motsatt retning av meg, og økte stillingen sin til 100%. Etter noen måneder ble det sykmelding og redusert stiling med grei lønn. I dag har denne selvsagt helt andre rettigheter enn meg,  og kan fint motta både lønn og dagpenger om det skulle være nædvendig. Vell, jeg skal ikke si mer om den saken.

Hun er fremdeles oppriktig bekymret for meg. 

Jeg har mistet både trygderettigheter og pensjonspoeng. Jeg står alene uten rettigheter til dagpenger. Jeg har forkastet mine karrieremuligheter. Jeg vil nok bli både minstepensjonist og annet rart. 

Jeg var fullstendig klar over disse realitetene da jeg tok valget. Jeg tok utdannelse i voksen alder. Samtidig med at jeg hadde to små barn, var alenemor og jobbet fulltid som vikar ved den lokale ungdomsskolen. 

Jeg er fullstendig klar over disse realitetene når jeg nå står ovenfor nye utfordringer i livet. Jeg klarer fint å ta ansvar for meg selv. Det tror jeg svært mange norske kvinner kan gjøre i dag. Selv om de velger perioder med deltidsarbeid eller forlenget permisjon etter svangerskap. For det er ikke slik at alle gjør disse valgene for alltid. 

Hun er nok oppriktig irritert, den nye LO-lederen.

Noen av oss syns det er viktig å være gode og tilstedeværende foreldre for barna våre og ungdommene våre. Det at vi sier det, betyr ikke at vi mener at andre er dårlige foreldre. 

Det betyr bare at vi vet hvordan VI vil ha det. Jeg får ta konsekvensene av dette selv. Og jeg ber ikke andre om hjelp når jeg selv må ta ansvar for mine valg. Man må selvsagt være bevisst konsekvensene over eget valg, men det får bli hver enkelts ansvar. Frihet og ansvar. 

Du trenger ikke være bekymret for meg lengre, LO-leder.

Jeg har fått jobb. 
Jeg har ikke mottatt noe støtte fra NAV annet enn tiden det tok å skrive at jeg ikke ville få dagpenger og en liste over sommerjobber som var tilgjengelig. 
Jeg har tak over hodet. Og hodet er like hevet fremdeles. 
Jeg har aldri klaget på at jeg har hatt for mye å gjøre. Jeg tar fullt og helt konsekvensene for mine handlinger. Og jeg klarer meg. Jeg har mat på bordet. Jeg vet at man ikke blir lykkeligere av å kunne kjøpe alt man ikke har bruk for. 

Jeg klarer meg, kjære LO-leder. Og du trenger ikke være bekymret for meg lengre. Og om jeg baker, så er det for at jeg syns det er bedre enn å kjøpe i butikken, og du har ingenting med det. 

Jeg foreslår faktisk for LO-lederen og flere andre å lese seg opp på betydningen av verdiskapningen i Norge som er basert på frivilligheten. 



Trass

Nei, nå gidder jeg ikke mer.  

IMG 2815

tirsdag 28. mai 2013

Velkommen. Eller ikke..

Porten inn i hagen min.
Gror stadig tettere igjen. 
Kun utvalgte finner veien.
Vil det bli i tide? 

mandag 27. mai 2013

fredag 24. mai 2013

Hva er poenget?

Barn er mer overvektige på distriktet.
Barn er mer overvektige i byen.
Barn er mer overvektige i Kristiansund.
Barn av foreldre med lavere utdanning er mer overvektige.

Barn spiser for lite frukt og grønt.
Barn spiser for mye sukker.
Barn spiser for mye ferdigmat.

Barn ammes for lite.
Barn ammes for mye.
Barn skal ikke ha morsmelktillegg.
Barn skal ha morsmelktillegg.
Barn skal ikke ha fast føde før 4 mnd.
Barn skal ikke ha fast føde før 6 mnd.
Barn som får morsmelkerstatning istedenfor morsmelk...
 
Barn skal ikke slankes.
Barn er overvektige.
Barn skal..
Barn skal ikke...
Skal ikke...
Bør ikke...

Jeg kan fortsette i dagevis.

Hva er poenget? Egentlig.

Småbarnsforeldre proppes fulle av råd. Råd fra helsestasjon. Råd fra bestemødre. Råd fra venner. Råd fra bekjente. Råd fra tilfeldig forbipasserende. Råd fra blogger. Råd fra diskusjonsforum. Råd fra sosiale medier. Råd fra papirpressen. Råd fra overalt. Skremselspropaganda. Statistikker og undersøkelser. 

Unge foreldre er usikre. De hører ofte på råd fra mer erfarne folk. For de er jo...mer erfarne..? 

På "min" helsestasjon fra da jeg hadde småbarn, fikk jeg etter min mening det aller beste rådet: 

"Det er foreldrene som er ekspertene på sitt eget barn"

Det er viktig at nye foreldre får ha troen på nettopp dette. Det er de som er eksperter på eget barn. Ikke VG, ikke Dagbladet. Og ikke alltid barnas besteforeldre.

Når noen er i villrede om hva man skal gjøre, fordi "svigermor" har sagt slik og sånn..bruker jeg å si: 

"Husk at dagens besteforeldre er de samme som smurte oss inn med vaselin i påskefjellet"

Selv om man skal ha respekt for de med mer erfaring, kan det jo være at ikke "alt var bedre før"

Man skal lytte til alle råd man får, og velge selv hvilke man vil høre på. 

I lokalavisa i dag var overskriften "Flere overvektige unge i byen"
For ca et halvår siden var det en undersøkelse som gikk på at det var flere overvektige barn i distriktsnorge. 

Hva er poenget? Egentlig.

Hva er normalvektig. Er "normalvektig" et gjennomsnitt av befolkningen? Inkludert alle de unge som har spiseforstyrrelser grunnet alt fokus på vekt? 
Det fokuseres på vekt i forhold til alle aldersgrupper. Fra spebarn til voksne. 

Hva er poenget? Egentlig. 

Er det for at vi skal ha dårlig samvittighet? 
Dårlig selvbilde? 

Eller, det eneste jeg syns kan være noe slags fornuft i, for at vi skal få bedre helse?
Om det er fordi vi skal spise sunnere, være mer aktiv, og holde oss friskere.

Det er noe disse publiseringene overser fullstendig: Det er akkurat like viktig for en slank person som en korpulent person å spise sunt. Det er like viktig for alle å holde seg i aktivitet. Det er akkurat like viktig for alle kroppstyper å tenke på helsa si. 

Vi trenger ikke aviser som selger på å gjøre småbarnsforeldre mer usikre. På å gi barn og unge enda dårligere selvbilde. Og på å gi oss alle dårlig smvittighet. 

Hva er poenget? Egentlig. 

Og får vi da aktive barn..så er de nok hyperaktive og bør sjekkes ut. Og får de en diagnose om det, så skyldes det nok for lite morsmelk og amming..det kunne vi jo lese i en artikkel i forrige uke..

Så jeg spør en gang til.. Hva er penget? Egentlig. 

Håndskriften min..

Husker vi det? Hvordan det var å vente på et etterlengtet brev? 
Å kanskje vente noen dager før vi svarte? 
Det var greit den gangen. Å vente noen dager på å få svar. 
Hvis man virkelig lengtet etter hverandre, skrev man svar med det samme og postla dette senest neste dag. Hvis man kom seg til postkontoret.
 
Man kunne skrive lange kjærlighetsbrev. En side. To sider. Fulle av ord. 
Kjærlige ord. Veloverveide ord. 
"Jeg elsker deg" 
"Jeg lengter etter å møte deg snart igjen"

Nå suser sms mellom alle mennesker. Uten forpliktelser. Lettvindte ord.
"GID"
"Sees"
Hvem som helst sier at de er glade i hverandre. 

Er et brev mer ekte enn en sms? Kanskje? Kanskje ikke? 

Jeg liker brev. Jeg skulle ønske jeg hadde holdt vedlike håndskriften. 
I dag skriver jeg kun korte beskjeder. Handleliste. 
Håndskriften min. 
Totalt glemt i forrige århundre.
Kan jeg plukke den frem igjen? 

Jeg kan prøve. 

Jeg liker sms også. 
Tempoet.
Rask bekreftelse. Raske svar. 
Lett å få kontakt.
Vi har blitt vant med tempoet.

Kanskje kan man holde vedlike begge?
Hvis jeg bare finner tilbake håndskriften min.

torsdag 23. mai 2013

Havskodde

Strålende sol.

Lykke. Glede. 

Håp og tro.

Havskodde. Sakte. Sigende. 

Tykk skodde.

Sola forsvinner. Lykken. Gleden. 

Håpet. Troen.

Men sola er der. Alltid. Bak skodda.

I morgen er skodda borte. Eller i overmorgen.

Det gjelder å beholde lykken. Gleden.

Håpet. Troen.

"Livet

handler ikke om

å vente til

stormen passerer.

Det handler om

å danse i regnet."

 

IMG 2572

onsdag 22. mai 2013

Evig liv i sosiale medier?

Jeg er en offentlig person.

Jeg har en åpen profil på instagram. Hvem som helst kan se bildene mine der. Både selvportrett, bilder av barna og andre bilder som jeg har laget. 

Jeg har en åpen profil på twitter. Hvem som helst kan se mine utallige meninger om det meste. Både hyggelige samtaler og harde diskusjoner. 

Jeg har en åpen blogg. Hvem som helst kan se hva jeg skriver i bloggen min. Meninger. Tanker. Reelle hendelser. Fiktive fantasier og frie tanker. Bilder, utallige bilder.

Jeg finnes på facebook. Jeg har utallige venner og kan vel si at jeg er åpen der også selv om jeg har en lukket profil. Med mine meninger, foto og koseprat.

Jeg er ikke bekymret. 

Noen ganske få ganger har jeg hatt ubehagelige hendelser på grunn av dette. Et telefonnummer er jo lett å få tak i i dagens oversiktlige verden. (Det hører med til historien at jeg fikk hjelp og har ikke blitt plaget siden.)

Jeg syns ikke jeg skal behøve å være anonym i sosiale medier for å være trygg. Vi får bruke sunn fornuft og ta de forhåndsreglene som kreves i ulike situasjoner. 

Likevel. 

Når jeg ikke lenger er her.

Twitterkontoen min er jeg ikke bekymret for. Når jeg slutter å snakke, vil den gradvis fades ut.

Instagramprofilen min er jeg ikke bekymret for. Den vil også fades ut. 

Bloggen min er jeg ikke bekymret for. Alle kommentarer som kommer fra lesere, er allerede i dag nøye kontrollert og godkjennes før de blir offentlige. 

Men facebook.. 

At noen i facebookadministrasjonen skal kunne gjøre min lukkede side, til en åpen minneside. Der folk skal kunne skrive hva de ønsker. Legge ut bilder av meg som knyttes mot navnet mitt. At de fortsatt skal kunne tagge mitt navn i bilder og innlegg av meg. 

Hvor er personvernet for de som har forlatt oss?

Allerede i dag, før dette har blitt aktiviert, syns jeg personvernet til avdøde mennesker er skralt. Svært skralt. 

Hvem som helst kan allerede i dag lage en hvilken som helst side over hvilket tema man måtte ønske. 

Støttegrupper og minnesider florerer allerede. Når et ungt menneske forulykker, opplever man å inviteres til å like 4-5 ulike sider. Opprettet av ulike personer. Mer eller mindre perifere bekjente av avdøde. Ikke en søster eller en forelder, men totalt ukjente som syns det var en fryktelig historie, kan i dag opprette minnesider over avdøde privatpersoner. Over barn. 

Hvor er personvernet for avdøde mennesker?

Selv om jeg har mange kontakter på facebook. Sikkert alt for mange. Selv om de er mange, er det jeg som kontrollerer hva som publiseres. Og hva som kan kommenteres. Og hvem som får se mine ulike innlegg. Jeg vil gjerne fortsette å ha det slik. 

Personvern. Viktigere nå enn noen gang? Mindre respektert nå enn noen gang?

IMG 0150

mandag 20. mai 2013

Om bønder og andre irriterende ting..

En bonde valgte lørdag formiddag til å spre sine husdyrs etterlatenskaper. 
En nydelig sommerdag som barnefamilier hadde planer om å nyte dagen ute. 
Fortvilelsen var stor for disse barnefamiliene. Vinteren hadde vært lang og en så fin lørdag burde kunne tilbringes ute. 
Bonden burde ventet til hverdagen etter helga, det hadde tross alt vært 17. mai og det var pinseaften og ei skikkelig fineværshelg. 

Joda, dette mener svært mange mennesker. Bøndene med sine subsidier og irriterende bråkete og luktende maskiner og dyr. 

Men mat ska'rem ha! 

Rundt 14% av bønder har i dag gardbrukeryrket som sin eneste inntektskilde. Jeg tror nok ikke så mange av disse driver små gardsbruk i vårt fylke, Møre og Romsdal. 

Likevel. Vi vil ha norsk mat. Vi vil ha den så billig som mulig. Og vi vil at bøndene ikke skal vises. Ikke høres. Og Gud forby at de skal luktes. 

Om vinteren er de velkommen da. Men da er de gjerne for sen. Irriterende sen. At de må brøyte andre steder først har vi ikke forståelse for. Vår vei skal være ferdig brøytet når vi skal på jobb kl. 7. 

Om høsten bør de ha veden klar. Og de bør få den på plass på vår eiendom innen oktober når vi plutselig skjønner at vedlageret fra i fjor er tomt. Neida, motorsaglyder om våren vil vi selvsagt ikke ha. Jo, de må gjerne sage på hverdager. Etter klokka 10. Men ikke hvis været er pent og vi har fridag og vil sitte ute og nyte en kopp kaffe og avisa. Eller en god bok. Da skal det være stille. 

Blant store trær

Det er noe med de. 
De store majestetiske trærne. 
Vi finner dem ikke på den ytterste neset utved havet. 
Våre trær er jordnære, kraftige, sterke med dype røtter.
Omtrent som Hitrahjorten. Eller reinsdyrene på Svalbard.


Men i Tigerstaden, midt i byen. Eller i parken. Lunt plassert. Der finner vi de. 
Her kan de være. Vokse seg store og sterke. 
Og majestetiske. 
Fantastiske. Gamle. Grove i barken. Opp opp. Opp mot lyset. 


Går du i Botanisk Hage på en nydelig maidag, kan du ikke unngå det. 
Du må legge deg inntil de. Føle den grove barken mot kroppen.
Kjenne varmen fra det gamle treet. 


Prøv det. Ta av skoene og gå barbent. Kjenn på trærne. 


Joda, noen rare blikk vil det sikkert bli. Men det er bare fra de som ikke har prøvd det selv. 
Se opp. Føl. Pust. Bare vær der. Blant trærne. 

For det tror jeg ikke..


lørdag 18. mai 2013

Om kameler og trange halser

"Hva?" tenker jeg noen ganger. "Are you for real?"

Neida, jeg tenker ikke så mye på engelsk. Men noen ganger blir man litt sjokkert. 

"Tror du virkelig det??"

"Hvor har du hørt det?" 

Jeg er tøff og later som at jeg ikke bryr meg. Smiler pent og retter blikket rett på. 

Forbannet? Lei meg? 

Typisk. Alltid på topp. Heller rasende og engasjert enn trist og nede. 

Haken opp, brystet frem. Fast i blikket. 

Tiden vil vise.

IMG 2335

fredag 17. mai 2013

Planlegger ny utstilling på Dromedar..

I fjor hadde Hogne og jeg utstilling på Dromedar. Han har sin stil og jeg har min stil, så vi fungerer godt sammen. 

Stil og interesse varierer sterkt med sinnstilstand og livssituasjon, og er i konstant endring.

Har ikke helt bestemt meg, men jeg er inne i en slik periode nå. 

IMG 0129

IMG 1916

IMG 2311

IMG 0131

IMG 0132

 

Slik gikk det sist vi hadde utstilling: Vi bare gjør det

torsdag 16. mai 2013

Ja, vi elsker..

Den sedvanlige 17. mai-stemningen er i gang. 

Den begynner egentlig ved de første konfirmasjonene siste helga i april, da folk begynner å skrive i sosiale medier om at bunaden "må ha krympet i skapet". Det er de samme som skriver det samme hvert år, så jeg lurer på hvorfor de ikke bare henger den et annet sted.. 

Så tar det seg opp når det er 3-4 dager igjen.

Da er skoene borte. (Mine er det faktisk..jeg må ta ei skikkelig leterunde i dag..)

Barna har vokst for mye. 

Og syerskene…syerskene "rekker nok ikke å bli ferdig" til dagen bunaden skal brukes. De bygger opp stemningen slik at vi skal følge med og avslutte med trampeklapp når det helt på tampen, bare timer før, postes bilde av en flott ferdig bunad. Akkurat i tide.

Når det er 2 dager igjen, begynner de engasjerte mødrene krigen mot de uengasjerte.

Da postes de kryptiske meldinger om den ene og den andre. Ingen nevner navn eller nøyaktig episode, men vi aner misnøyen.

Disse er godt iblandet oppfordringer om å huske å levere kaker, huske å ta ei kjøkkenvakt. Husk å stille opp for en felles feiring av Nasjonaldagen. 

Jeg har vært i dette gamet i 19 år..og det er det SAMME hvert år.

En liten komite som bestemmer rammene. De bør være de samme som i fjor..og året før og året før.

Så foreldre som skal stå for forberedelsene og tilretteleggingen.

Diskusjoner om alle som ikke kan bidra. 

Så en lykkelig avslutning for hele bygda. Og en dødssliten kjøkkengjeng som har hatt dobbeltvakter fordi avløseren ikke dukker opp, eller at man ikke kan forlate vakta fordi det er for mye å gjøre. 

Tradisjon.

Jeg som har vokst opp i byen, ville vært fornøyd med pølser, is og brus, men jeg skal ikke våge å rokkere ved tradisjonene. Det er vel ikke mitt ønske heller.

Men jeg tenker at det ville vært mindre misnøye. Mindre baksnakking. Mindre klaging. Og like morsomt for barna.

Vell, uansett, i år er jeg russemamma og rømmer fra hele bygdefeiringen. Jeg kommer sikkert til å savne det også.

IMG 0088

Over: "Russ 92"

Under: "Russ 13"

IMG 1907

onsdag 15. mai 2013

Når lokalavisa går i storavisfella..

"Mange av oss har opplevd den utrolig irriterende opplevelsen det er å bli fersket av en fotoboks. Lysglimtet som forteller deg at du har kjørt for fort, blitt tatt for det – og at det snart kommer en regning i posten.  "

Dette kunne leses i lokalavisa Tidens Krav i dag. 

Jeg har lenge irritert meg over store tilgjorte overskrifter i riksavisene de siste årene. Skremselspropagande godt blandet med lettkledte damer som må til for å selge avisene i konkurranse med nettaviser og andre store. Følger lokalavisene etter?

Artikkelen forteller om de irriterende fotoboksene. Det avsluttes med en rekke tips om å unngå..og selvsagt det siste..kongetipset. "Du kan klage om fotoboksen ikke er skikkelig varslet"

"1. Ta ned solskjermen slik at ansiktet til føreren av bilen er skjult. For å kunne gi bot, må det være mulig å identifisere sjåføren av bilen

2. GPS med markering av fotobokser, slik at du vet hvor de er

3. Spray eller film på registreringsnummeret. Det er mulig å få en type som lar deg lese skiltet til vanlig, men som gjør tall og bokstaver utydelige på bilder

4. Ta bort skiltet foran eller ikke vask det, slik at det blir uleselig. Her risikerer en imidlertid bot for å ikke ha lesbart skilt foran.

5. Bremse før fotoboksen – er naturligvis avhengig av at du vet hvor fotoboksen står.

NB: Fotobokser skal også være skikkelig varslet, hvis de ikke er det, kan du klage på boten. "

Jeg skal på ingen måte late som at jeg er bedre enn jeg er.

Jeg har nok også kjørt forbi en fotoboks og tenk "forbasket".

Jeg har nok også bannet lavt før jeg har tatt en forbikjøring. 

Jeg skulle nok også brukt handsfree litt oftere. 

Fotobokser skal virke forebyggende og er satt opp i spesielt utsatte områder. Fartskontroller gjennomføres for å øke trafikksikkerheten. 

De er der for vår sikkerhet og når lokalavisa trykker publiserer en sak om hvordan en skal komme seg unna slikt, da blir jeg først overrasket. Sjekker at jeg har rett nettside. Sjekker hvem journalisten er. Og blir lett forbannet. 

Kjør skikkelig. Det er den sikreste måten å komme unna en fartsbot på. 

Og kjære Tidens Krav. Det er en grunn til at jeg ikke har kjøpt riksavisene på et par år. Mer slikt..så blir det ikke lokalavis heller. 

Link til saken: Slik unngår du fotoboks-bot

 

IMG 2249

tirsdag 14. mai 2013

Stor og sterk

En tiåring..

Stor og sterk. 

Klarer alt.

IMG 8798

Lange armer.

Lange bein.

Store føtter og sterke muskler.

IMG 8835

Stor og sterk og klarer alt. 

Når noen ser på.

Fremdeles liten og sårbar når ingen ser.

Omtrent som oss andre.. 

IMG 8828

Nærhet

Nærhet.
Virkelighet.
Varme.
Respekt.
Tillit.
Tilpasning.
Tålmodighet.
Forståelse.
Kjærlighet.


mandag 13. mai 2013

Bunad og bunad..

Det er tiden for at alle skriver i sosiale medier om krympeskap og alle bunadene som har blitt for små i løpet av vinteren. Vell, jeg tror ikke på dere. 

Anyway. Jeg har snakket om bunad og flagg før. Da jeg litt oppgitt skrev om flaggene som barna ved Aspøy Skole ikke skulle få lov å bruke sine tegnede flagg i barnetoget.

Litt kort: Aspøy Skole har en del barn av utenlandsk opprinnelse og som en hyggelig, morsom aktivitet skulle barna tegne det norske flagget på ene siden, og opprinnelseslandet til foreldrene på andre siden. Dette skapte store diskusjoner i media som fortsatte i sosiale medier. 

Vi snakket om flaggregler, respekt, toleranse og at dette faktisk var et barnetog. Mange diskusjoner. Mange harde ordvekslinger. Det ble også snakket om at dette kom fra frp-sympatisører. Noe jeg vil arrestere. Etter mitt blogginnlegg som heter "Tuller dere med meg", var det faktisk arbeiderpartikameraten som hadde sterk meninger om flaggregler, mens frp-kameraten min støttet mine meninger fullt ut. Så reaksjonene om dette er etter min mening uavhengig av partitilhørighet. Sånn…da var det sagt.

I dag hørte vi på nyhetene at damen som syr bunader for hunder hadde en uhyre travel tid og var utsolgt lenge før dagen. 

Da er det jeg funderer…nå er jeg ikke så veldig flink til å forstå dette med hunder og klær i utgangspunktet, det skal jeg vel være ærlig på..

Men! Jeg syns det er et stort MEN. Er ikke Bunaden vår nasjonaldrakt? Vi skal ikke bruke regnjakke, vi skal ikke bruke selvlagede sjal om vi ikke hadde råd til å kjøpe cape. Vi skal bruke sorte strømper, røde strømper osv osv..det er ganske strenge regler for bruk av vår stolte nasjonaldrakt. Egentlig. 

Så kler vi opp HUNDER i Bunad??? 

Her er det noe jeg ikke forstår. 

Hvor er alle som snakker om respekt nå? 

Vell..min hund må nok få sin sedvanlige morgentur FØR barnetoget, og bli hjemme den store dagen. Helt uten klær.

Og Bunaden min…den passer. 

 

Bunad

fredag 10. mai 2013

Atter ingen tittel

Aldri skal du skade.
Iblant skal du lege.
Ofte skal du lindre. 
Alltid skal du trøste.

-Hippokrates

torsdag 9. mai 2013

tirsdag 7. mai 2013

Humla suse

I dag sto jeg opp til en nydelig dag. Vekket av fuglesang og sola som sniker seg inn gjennom mine altfor lyse sommergardiner. 
"Svusj," sier mobilen min med en beskjed som gjør meg glad og lett hele dagen. Absolutt hele dagen.
Det er vår, og selv om jeg valgte meg april forrige måned så velger jeg mai nå. 
Humla suser, fuglene synger og alt spirer og gror.




Også sommerens sikreste, løvetannen, er på vei. 


Fjorårets vinhøst slo dessverre feil, men prøver friskt i år også. 



Selv om man sørger for frostfritt drivhus, er man ikke sikret. Overvinterne må visst ha vann også..



For første gang har julerosa blomstret med hele blomster. Jeg tar det som et tegn.


Jeg kan virkelig ikke spille fotball. Jeg liker det heller ikke. Men noen ganger får man ta på tappersmilet og spille sammen med mistemann. Jeg overlevde. 



Jeg avsluttet kvelden med en hard løpetur. Mye lettere i dag enn i går. I dag klarer jeg visst alt.. 

Og som en perfekt slutt, ble det en nydelig solnedgang. 



Enn at et "Svusj" kan gjøre en dag så bra. 

mandag 6. mai 2013

Det regner tungt.

Takk for regnet. Takk og pris for tungt regn.

Regnet som legger seg i ansiktet.

Regnet som skjuler tårene.

Piskende vind. Bråkende vind som overdøver alt. Også hulkene.

Takk og pris for regnet som legger seg i ansiktet når man løper.

Løper hardt. Langt. Kjenner bare sin egen pust. Sliten nok til å slippe tankene.

Løper hardt mot regnet. Mot den piskende vinden.

Det gjør vondt i lungene. Det lindrer. Løper hardere. Lenger.

Takk for regnet. Takk og pris for tungt regn.




Vi blir blå, og så dør vi.

- Fryser du?
- Nei, vi speidere frysere aldri. Vi blir blå og så dør vi.

Som et lite apropos til stormen rundt "Beskytt barna"-innlegget jeg hadde i juni. Det har hatt et voldsomt besøkstall de siste dagene. Og mange gode kommentarer. Både enige og uenige. Både saklige og usaklige. Jeg syns det er stas.

Selv om jeg er overlykkelig over at mine meninger om barn og aktiviteter blir anerkjent, skulle jeg likevel ønske at innlegget "Muligheter for alle" heller var det aktuelle innlegget. Dette handler også om barn og praktiske aktiviteter, men i skolehverdagen. Dette mener jeg selv er et viktigere innlegg.

Spesielt nå når valgkampen starter, skulle jeg ønske at flere pedagoger med alternative tanker ble tatt inn som skolepolitikere i de ulike politiske partier.

Praktiske oppgaver, estetiske fag og praktisk tilnærming til teorifagene. Det er det viktigste grepet for bedre resultater og bedre motivasjon for skolebarn fra førskolealder til videregående.

En god lærer er avgjørende for å lykkes.

(Begge de omtalte innleggene finner du i høyremargen under kolonnen "mest besøkt")

lørdag 4. mai 2013

Oss feminister imellom

Først så var jeg feminist. Og så var jeg ikke feminist. Nå lurer jeg på hva feminisme er.

Før trodde jeg at feminisme var å mene at vi kvinner skulle ha like muligheter og like rettigheter som menn.

Så skjønte jeg at feminisme var at alle skulle velge utradisjonelt og at hvis du valgte å gjøre slik det var forventet at kvinner skulle velge før i tida, så var du ikke feminist.

Hvis en kvinne velger å være hjemmeværende eller arbeide deltid i en periode etter å ha få barn, så var hun ikke feminist.

Hvis hun har en mann som er hjemme, så var hun feminist.

En kvinne som liker maskuline menn...har hun en mulighet til å være feminist?

Hva er en maskulin mann?

Ja, jeg setter det litt på spissen, men det er fordi jeg er litt forvirret. Det er altså ikke nok å kjempe for de like rettighetene, man må i tillegg velge dem for å kunne kalle seg feminist.

Jeg har vært deltidsarbeidende og delvis hjemmeværende etter at jeg fikk barn. Det var visst da jeg ikke var feminist lenger. Før det var det ingen tvil blant folk at jeg var det.

En gang spurte jeg på twitter om jeg var undertrykket om det var jeg som sto ved kjøkkenbenken. "Neida," var svaret, "men hvis du blir tatt bakfra når du står der, så er du det."

Jeg brydde meg slett ikke om å svare vedkommende som dro inn seksuelle preferanser i diskusjonen. Hva i huleste skulle jeg svart?? Nei, jeg skal ikke ta den diskusjonen her. Ikke i det hele tatt! Men WTF?

Jeg mener vi kvinner gjør oss selv litt mindre enn vi er. Kanskje spesielt de tradisjonelle feministene. Ja, noen vil nok bli provosert nå, men likevel.

Er det et likestillingsproblem at et byggefirma bruker kun menn i reklamekampanjen sin? Eller at et annet firma bruker kun kvinner? Er jeg en dårlig feminist når jeg ikke irriterer meg over det? Jg kan legge til at jeg irriterer meg over at lettkledte kvinner må brukes for å selge aviser. For å selge biler. For å selge..whatever. Da er jeg vel bra nok feminist igjen?

Er det virkelig et likestillingsproblem når en kvinne utsettes for hets i en nettdebatt? Nei, mener jeg. Det er ikke et likestillingsproblem. Men et ganske alvorlig samfunnsproblem.

Er det et likestillingsproblem når kvinner i gjennomsnitt tjener 80%(?) av hva menn tjener? Med min realfagbakgrunn hadde jeg flere valg. Jeg kunne valgt en ingeniørutdannelse eller veterinærutdannelse, men valgte å bli naturfaglærer. Jeg visste utmerket godt at lønnsforskjellen var formidabel. Likevel ble det mitt valg. Det var ingen menn som påvirket valget mitt. Valget var helt og holdent mitt eget. Menn som er lærere tjener også mindre enn veterinærer... Bare til opplysning.

Er det et likestillingsproblem at mor og far ikke velger å dele dagene av svangerskapspermisjonen likt mellom seg? Er det et likestillingsproblem at far tar størstedelen av permisjonen? Eller mor? Det kan være et samlivsproblem om mor ikke vil la far få ta del i permisjonen.

Vi har bestemt at det er utrolig viktig at mor og far deler alle oppgavene likt seg i mellom. Ikke hver sine oppgaver, nei. Alle oppgavene skal deles likt. La meg påpeke at jeg ikke er totalt uenig, man er da to foreldre. Likevel tenker jeg kanskje at to foreldre vet best hva som passer dem best?

Så har vi abortdebatten. Uff, abortdebatten.

Abortdebatten var nok en viktig feministsak i Norge en gang i tiden. Og i noen samfunnslag er det vel det fortsatt. Jeg skal ikke uttale meg om den generelle abortdebatten (selvbestemt abort frem til 12. uke).

Jeg skal heller ikke si noe om hva jeg syns om senabort, for det var jo feminisme jeg snakket om.

Er det en kvinnesak om man skal bli foreldre til et barn med ekstra utfordringer? Er det kvinnesak å ta senabort? Ja, det er et vanskelig tema. Men er det virkelig en kvinnesak? Etter min mening er det en foreldresak.

Heldigvis vedtok Høyres landsmøte kjønnsnøytal verneplikt. Det er vel feminisme.

Jeg vil fremdeles kalle meg feminist. Men ingen får velge for meg. Jeg vil gjøre mine valg selv. Fordi som kvinne har jeg rett til det.



fredag 3. mai 2013

Tør du å hoppe?

"Og i de dagene som kom gjorde ikke Ronja annet enn å passe seg for det som var farlig og øve seg på å ikke være redd. Falle i elva skulle hun passe seg for, hadde Mattis sagt, derfor hoppet hun med liv og lyst på de glatte steinene ved elvebredden, der elven fosset avgårde som aller verst. Hun kunne jo ikke gå bort i skogen og passe seg for å falle i elva. Skulle det være noe nytte i det, måtte hun jo gjøre det ved strykene og ikke noe annet sted. For å komme til strykene måtte hun klatre ned Mattisberget som gikk så stupbratt ned i elva. Der kunne hun også øve seg på å ikke være redd. Første gang var det vanskelig, da var hun så redd at hun måtte lukke øynene. Men litt etter litt ble hun modigere, og snart visste hun hvor det var sprekker i berget, så hun fikk fotfeste og hvor hun måtte knipe seg fast med tærne for ikke å ramle baklengs ned i fossen. Så heldig, tenkte hun, at jeg har funnet et sted der jeg kan passe meg for å ikke falle i fossen og øve meg på å ikke være redd."

"Ronja Røverdatter". Astrid Lindgren 1981

(Dette var en del av en kommentar som kom på et av mine blogginnlegg som har hatt en del besøk i det siste. Det heter "beskytt barna" og ligger under kolonnen "mest besøkt" på høyre side.)

Kan det kanskje gjelde oss voksne også? Er ikke vi de største pysene?
Tør vi å hoppe? Tør jeg? Tør du?
Tør vi åpne oss? Fullt og helt?
Tør vi stole på egne følelser?
Tør vi stole på andres følelser?
Det er skummelt. Råskummelt!



LinkWithin

Related Posts with Thumbnails