søndag 30. juni 2013

Om å plukke kronblader av en prestekrage

Humlesus
Fuglesang
Lukter 
Lyder
Tårer
Latter
Drømme seg bort til et helt annet sted
Noen ganger er det lett
Noen ganger er det så vanskelig
Det skal vel være slik?


lørdag 29. juni 2013

Etter regn

Å gå i skogen
Kjenne skogduften
I plaskeregn
Tunge dråper mot ansiktet
De skjuler alt
Regndråpene
Og så
Når dråpene sakte blir borte
Og regnet stilner
Og det lysner
Den lukten som trer frem i skogen da
Den lukten

torsdag 27. juni 2013

Vind gjennom rommet

Du var her igjen i natt. 
Sammen med florlette berøringer fra vinden. 
Pusten din som rørte ved halsen min. 
Lukten, som sødmefylt peonduft. 
Rolige håndstryk over ryggen. 
Varme hender.
Hemmelige ord hviskes i øret mitt. 
Senkede stemmer. 
Vinden blir sterkere. 
De florlette gardinene blafrer gjennom rommet. 
Jeg elsker vinden. 

tirsdag 25. juni 2013

En liten stor løvetann..

Et Løvetannbarn.
Et barn som vokser opp, mot alle odds.
Og klarer seg.
Et barn som kan klare å leve et liv med sorger og gleder. Bli gode foreldre og medmennesker.
Selv om man skulle kunne forvente at de skulle bukke under av livets erfaringer.
Erfaringer et barn aldri skulle fått. Ikke voksne heller, men aller aller minst et barn. 
Monica og andre engasjerte mennesker arrangerte markeringen for Løvetannbarna i byen her. 

Jeg gråt.

Tårene rant under alle innleggene. 
Det er utrolig vanskelig å forstå hva disse mennenskene har vært utsatt for. 
En ung dame fortalte om dommen overgriperen i hennes sak fikk. Strafferammen for overgrepet han ble dømt for var 15 år.
15 år!!! 
Han ble dømt til å sone 2 år, og var en fri mann etter 1 år og 4 mnd.
1 år og 4 mnd!!!
Jeg har hele tiden tenkt at strafferammene har vært for dårlige, dette tilfellet bevitner at det er rettspraksis som er skammelig. 
Skammelig!!! 

Jeg gråt.

Monica holdt en forrykende åpningsinnlegg til Løvetannmarsjen.
"Jeg vet!"
"Jeg vet!"

Jeg gråter!

Jeg har invitert modige skjønne Monica til å skrive et gjesteinnlegg i dag. Under innlegget vil jeg legge link til hennes egen blogg.


Jeg er et Løvetannbarn. Du blir ikke kvitt meg.

Juni 2010 ble straffeloven justert, og det ble innført strengere straffer i vold- og overgrepssaker mot barn, men rettsystem og byråkrati henger etter og disse endringene er ikke brukt i dagens rettspraksis. De fortsetter og la overgripere slippe unna med en liten smekk på hånden, men vi barna, ja jeg sier vi barna, mange av oss er blitt voksne nå, men vi er enda barn når det kommer til overgriperene, sliter, vi sliter tungt med minner ingen andre kan forstå.

Å være 1 av de 3 som klarer seg er jeg glad for, men samtidig blir jeg fryktelig lei meg når jeg vet at to ikke får den hjelpen de trenger. Dette for og hindre disse barna og ende som rusmisbrukere, prostituerte eller tungt medisinerte på en psykriatrisk avdeling. diagnosene er mange etter ett overgrep, og medisinene like så. 
Men det og kunne være ett "friskt" overgrepsbarn og hjelpe andre ser veldig få verdien i. For jeg kan si jeg vet hvordan dere har det. Jeg kan forstå hvorfor du hater deg selv, og hvorfor du har lyst og flykte inn i rusen, vekk fra tankene, minnene som hjemsøker deg hver eneste dag.

Jeg husker spesiellt en av de siste dagene før alt kom fram i lyset. Jeg var hos min bestefar, men jeg ville ikke, de voksne forsto ikke hvorfor. Jeg hadde ikke lyst og være med han hjem fordi jeg viste hva som kom til og skje. Jeg viste han kom til og voldta meg igjen, jeg viste at jeg kom til og ha vondt i mange dager. Og jeg gråt.. Jeg var sint, og jeg trekte meg mer og mer inn i meg selv og min "liksom"venner. De viste alt. De var min trøst. Og min måte og overleve på, for når de var der så var det ikke så farlig, jeg kunne liksom leke med de til han hadde gjort sitt.. Tom satt jeg igjen på sykkelen tilbake til mormor. Ikke før min storbror spurte meg hva som hadde skjedd kom det fram, dette var en hemmelighet jeg ikke klarte og holde på lengre, etter 3 år var jeg endelig fri… Han fikk ingen straff.

Men i alt var jeg heldig, jeg fikk hjelp. Jeg hadde verdens herligste familie i ryggen, de lot meg få den tiden jeg trengte for og fortelle. De lot meg være i fred, men aldri alene. Jeg fikk en kjempe flink psykolog som hjalp meg sortere og "arkivere" de verste episodene. Jeg hadde flax. Jeg ble ett løvetannbarn.


Å være ett løvetannbarn, ett barn som har blitt fratatt en stor del av sin barndom, som tidlig får møte voksen livet, med arr en voksen slipper og oppleve er en utfordring. Vi kan alle si vi føler med de, vi kan alle trykke liker på facebook, men veldig få står fram og sier jeg vet. 
Og være en av de som klarer seg å får familie, vi jobber, og vi ser tilsynelatende ut som deg gjør at de mørke tallene for overgrep er mange. 
Mange vil aldri få sjangsen til og bringe disse overgriperene foran en rettstol, fordi det er over 25 år siden de skjedde. Det er for lenge siden. 
Og den vil vi til livs. 3. juli 2013 er der 25 år siden Therese forsvant, hva som skjedde kan vi bare innbille oss. Men hennes siste dager var garantert ikke gode. Den/de som har tatt hennes liv kan neste Torsdag stille seg opp i media og med ett smil om munnen si dette har jeg/vi gjort. og le høyt.
Er det, det vi vil?
Vi vil ha en strengere rettsikkerhet for barna våre, det skal ikke være mulig og slippe unna slikt. 
Disse menneskene som utfører slike handlinger fortjener ikke en sjangse til og slippe unna.. De fortjener ikke mer enn en rettsak hvor de får en dom og blir borte fra samfunnet for alltid.. Hvorfor skal jeg risikere og møte mine overgripere på gaten igjen, de tok en så stor del av min barndom, nei de tok min barndom, tråkket på den, spyttet og tente på den som noe søppel du ikke vil ha mer.

Hvorfor får en overgriper kjøre en sak om og om igjen i rettsystemet når han allerede er dømt en gang.. Hvorfor skal de beskyttes? Hvorfor får vi som vet hvem som er overgripere, ikke gi beskjed til de som bor i nabolaget. Hvorfor skal jeg sitte og vente på at det skjer igjen. Når jeg vet hvem det, hvor de bor.. Det er bullshit, jeg sier klart og tydelig i fra til de jeg kjenner, jeg forteller gladlig hvor han bor. Mest lyst har jeg til og ringe på døren hans og glise til han og fortelle han at alle naboene rundt han vet hva han gjort. For så fortelle han at meg kunser han ikke igjen. Men loven gir meg ikke lov. Han må beskyttes mot samfunnet, hva med barna skal ikke de ha samme rett til og bli beskyttet mot slike? 

Jeg er ett løvetannbarn, jeg har klart meg, og med min stemme vil jeg rope ut for alle de som ikke klarer. Jeg er en løvetann, legg asfalt over meg, og jeg blomstrer gjennom, plukk meg og blås frøene mine avgårde neste år er jeg bare enda sterkere. 
Du blir ikke kvitt meg. 
Jeg er ett løvetannbarn.

Jeg gråter!

Monicas egen blogg heter Løvetannbarna, besøk henne.

Det er ikke over..

Når heggen som kom med et løfte om vår for lengst er brun..
Når syrenene som lovte sommer bare er et svakt sødmefylt minne..
Da kommer duftsjersminen. Som et løfte om at det kommer mer..

lørdag 22. juni 2013

Lykkelig på facebook?

"Alle er lykkelig på facebook"

Det er det nye hotte nå. Å kritisere de som skriver glade statuser i sosiale medier.
Vi skal ikke være lykkelige på facebook. 
Det er bare løgn. Uærlighet. Farlige greier.

"Alle er lykkelige på facebook"

"De har det ikke så bra i virkeligheten siden det er så rosenrødt på facebook"
Noen har store problemer fordi andre fremstår så lykkelig på facebook. 
Det får dem til å føle seg mislykket. 
Selv om de selvsagt vet at lykken på facebook er en farse. 
All lykke i sosiale medier er en farse. 
Det vet man. 
Og det er ikke bra. Bare husk disse cupcakebakende bloggerne. 
DE er ulykkelige, de! Siden de fremstår så lykkelige og bakende i bloggene sine. 

Hva faen!!?!

Nei, jeg banner aldri i bloggen min. Jeg vet det. Ikke på facebook heller. Og ikke på twitter.
Men!

Hva faen?!?

Når jeg treffer folk på gaten. Jeg forteller de ikke at jeg kranglet med eksen i går. 
Eller at 10-åringen slo seg vrang. Eller at 17-åringen atter en gang....eller 18-åringen... 

Jeg smiler og sier "Hei". Svaret på "hvordan går det?" er tilpasset hvem som spør. "Joda, det går bra."
Jeg går ikke på kafe eller på butikken med ustelt hår og med tårer i øynene. 
Hvorfor skal jeg gjøre det i sosiale medier?

Bloggen min startet som en ren tur- og hageblogg. Det eneste jeg mente noe om, var hvordan turen hadde vært. Det var ALLTID en bra tur. Det var det eneste jeg ville formidle. 

I dag deler jeg både meninger og sinnstilstander. 

Likevel, om jeg har tunge dager, vil jeg aldri fortelle hvorfor. 
Jeg formidler det gjerne gjennom bilder og fri diktning. 
Men kun i bloggen min. Hit kan folk selv velge om de vil stikke innom.

I statusoppdateringer på facebook vil jeg ikke dele alt. Det er ikke alle blogginnleggene mine jeg deler der heller. 

Det er MIN måte å holde hodet over vannet på. 

HVEM har rett til å dømme meg for det? 
HVEM har rett til å beskylde meg for at de får det dårlig fordi jeg forteller om solskinn. 
HVEM har rett til å dømme meg fordi jeg ikke deler mine personlige utfordringer med tusenvis av kjente og ukjente? 

Jeg må takle meg. De må takle seg. 


fredag 21. juni 2013

Kjekt å ha

Jeg er ganske glad i bilen min. God plass. Til alle! Og til bikkja, og noen bikkjer til. Kommer seg frem over det meste.

Noen ganger ønsket jeg at den var litt høyere under og ville ha den andre bilen etter oppgjøret, men den utflyttede mannen mente at "Dit du ikke kommer deg med Outlanderen,  dit skal du ikke kjøre!"

Mulig jeg kan innse at han hadde rett. Kanskje..

Hva trenger en kvinne i bilen sin?

Noen tørkeservietter. Man har da barn. 
Tre hodelykter. Alle skal se.
38 penner og blyanter. Og litt skrivepapir.
Reisesyketabletter.
Noen gamle kvitteringer. Planen var å sende reiseregning til en organisasjon.
En refleksvest.
En refleksvest til.
Vanlig scotchtape.
Brun pakketape. Man vet aldri når man trenger det.
To "alle barna"-vitsebøker. Barn må ha noe å gjøre.
En hårgele. Når ungdommer ikke rekker busser, har de gjerne ikke rukket å ta håret heller.
En herredeodorant.  Samme årsak som over. Regner jeg med...
En redningsvest. I tilfelle 10-åringen skal ha en spontanbåttur.
En hodelykt til. Og. En vanlig lommelykt. Av slagvåpenkaliber. 
En varseltrekant. Uåpnet.
Skikkelige kjettinger til å ha på fjellskoene når man skal gå i fjellet på isen.
En refleksvest til. 
Småpenger. I Kristiansund har de ikke skjønt at parkeringsautomatene må ha kortautomat.
7 ulike mobilladere. Hvorfor kan man ikke ha en for alle? 
En gammel gameboy.
En hundelenke. Noen ganger bør man vel ha bikkja i band. 
Hundeposer.. 
En pakke tamponger. En kvinne er alltid forberedt.
Et tomt fergekort. En eller annen gang får jeg råd til å fylle det opp igjen. 3000,- kroner!! 
To tunellkort. Ja, to. Han måtte jo kjøpe sitt eget.
En eller annen ledning til noe 18-åringen bruker på radioen når han låner bilen. 
En gammel nøkkel. Kan den passe til min avdøde svigerfars solgte hus?
Noen gamle CD-er.
En NAF-bok. Og papirer som jeg har fått beskjed om "må ligge i bilen".
Et sitteunderlag som står "Fair Play" på.
En tomflaske. Pepsimax. Og en boks. CocaCola. 18-åringen og jeg har vært på tur. 
En L. Og et ekstraspeil. Har enda en øvelsekjører. 
Enda en lommelykt. 
Et par slalomski med alt som hører til. 10-åringen har vokst, og de skal leveres til arvtaker. En gang.
Masse hundehår.
Litt jord. 
Har heldigvis stor gummimatte i bagasjerommet. 
Et par øredobber.
To leppepomader.
En tube med Aloe Vera. 
Førstehjelpsutstyr.
Et markeringsbanner for bruk ved viltpåkjørsler. 
En kniv for samme bruksområde.
26 reflekser som jeg bruker til utdeling til fotgjengere som er uten. 

Vel.. Jeg har rydda.




"Dette er mi greie"

"Dette er mi greie" er navnet på sommerens fotoutstilling fra meg. 
Tittelen på utstillingen har sin grunn, men det kan du spørre meg om en dag vi treffes.

Jeg er inne i en tung og dyster fotoperiode, og dette kommer til uttrykk i sommerens utstilling.

Utstillingen kan du se på Dromedar i Gågata i Kristiansund. Her kan du også drikke byens beste kaffe når du er innom. 

Jeg har hengt opp 20 fotografier. Fotostørrelsen er 30x30 og rammene er 60x60. Den kvadratiske formen fikk jeg øynene opp for da Hogne og jeg hadde utstilling på samme sted i september 2012. 

Alle fotografiene er satt til samme pris,  1500,- og hentes vanligvis ut når uttillingen er over, men det kan selvsagt gjøres egen avtale for det.

De to siste bildene er eksempel på noe av det jeg har med. Ellers er man velkommen til å ta turen innom i løpet av sommeren. 





torsdag 20. juni 2013

Sammen alene

Båndene
mellom 
oss 
er 
så 
lang 
at 
vi 
noen 
ganger
mister 
hverandre 
ut 
av 
syne.
Likevel 
knytter 
de 
oss 
sammen 
og 
har 
vansker 
med 
å 
slippe.

mandag 17. juni 2013

Det er ikke vår lengre..

Det er ikke vår lengre.

Heggen er ferdig å lukte fristende vår.

Hvitveisen er forlengst borte under høyt gress.

Ingen spirer man går og ser ned i jorda etter.

Nå lukter det lokkende syren.

Barndommens deilige skvallerkållukt.

Nyklippet gress.

Ugresset irriterer ikke lengre. Nå er det bare frodig.

Fuglene lokker ikke lenger på hverandre. De bare synger og synger og synger.

Roseknoppene popper frem over alt.

Peonene fyller hagerommet.

Nå er det sommeren jeg elsker, og i morgen vil duftsjersminen dufte hele natten.  

lørdag 15. juni 2013

Det frie ord?

"Jeg deler ikke dine meninger, men jeg er beredt til å dø for din rett til å hevde dem."

Uttalelsen knyttes til Voltaire. Setningen ble nok formulert mange år etter hans død. Men rett skal være rett; det ble skrevet i en bok som omhandlet Voltaire, og beskrev hans holdning. 

Likevel. 

Ytringsfrihet.

Man har rett til å mene det man vil og ytre det. 

For enhver pris? 

Jeg er skyldig i å ha prøvd å lære barna mine at det ikke er alt som er nødvendig å si. Selv om det er sant. Likevel, de skal ha mot til å ytre sine meniger og styrke til å stå bak dem.

Jeg tror på det frie ord. Jeg mener det er viktig for demokratiet at folk har ulike meninger. Kontroverse meninger. Det skaper balanse. 

Likevel. Fritt Ord. 

Jeg forstår det ikke. 

"Fritt Ord"-utmerkelsen. Arbeidsstipend. En viktig oppmerksomhetsom gir støtte til modige mennesker som snakker høyt og tydelig om slikt vi kanskje ikke tør å si høyt? Noe som kan bety ny oppmerksomhet og toleranse for saker vi ikke var vant med å akseptere? 

Jeg vet ikke helt. Skal det være slik at jo mer upopulære meninger man ytrer, så skal man få positiv feedback på det? 

Så omtrent i samme åndedrag som vi alle tar avstand fra kommrntarfeltene  i nettavisene, så går "Fritt Ord"-prisen til ham som mange ga delansvaret for moderne norsk histories verste hendelse. 

Jeg forstår det ikke.

Etter 22/7 tok jeg avstand fra beskyldningene som haglet om Fjordmann's ansvar for de grusomme hendelsene. Men nå tar jeg avstand fra tildelingen av utmerkelsen. 

Nei, jeg forstår det ikke. 


onsdag 12. juni 2013

Var du her?

Gardinene blafret.
Frisk kjølig vind omfavnet meg i natten.
Det er nesten ikke tid mellom solnedgang og soloppgang.
Fuglene synger om kapp for å rekke så mye nattesang som mulig før sola igjen titter opp av vannet.
Fornemmelsen av at du var i rommet.
Stemmen din i øret mitt.
Hendene dine.
Jeg er sikker på at jeg så øynene dine.
Kjente pusten.
Lukten.
Når jeg våkner, regner det lett mot vinduet. 
Jeg må ut.
Kjenne regnet mot huden.
Lukke øynene og puste.


Come away with me in the night
Come away with me
And I will write you a song

Come away with me on a bus
Come away where they can't tempt us
With their lies

And I wanna walk with you
On a cloudy day
In fields where the yellow grass grows knee-high
So won't you try to come

Come away with me and we'll kiss
On a mountain top
Come away with me
And I'll never stop loving you

I wanna wake up with the rain
Falling on a tin roof
While I'm safe there in your arms
So all I ask is for you
To come away with me in the night
Come away with me

Songwriter(s): Norah Jones










Kan jeg?

Kan jeg plante et tre?
Vil jeg det? 
Hvor går veien om jeg ikke kan det? 
Om jeg ikke vil?
Hva da? 
Vil skjebnen gi et spark fremover? 
Hvilken retning? 
Vil jeg det? 
Kan jeg det?
Må jeg kanskje det?
Man må gjøre mer enn å prate. 
Men hvem bestemmer når? 
Tanker hit og tanker dit og tanker opp og tanker ned.
Kan man bli gal av seg selv? 
Jeg plantet en rose i en krukke istedet. 

.....

Desperado, why don't you come to your senses
You've been out ridin' fences
for so long now
Ohh you're a hard one
I know that you've got your reasons
These things that are pleasin' you
Can hurt you somehow

.....

Desperado,
Why don't you come to your senses?
come down from your fences, open the gate
It may be rainin', but there's a rainbow above you
You better let somebody love you
(let sombody love you)
You better let somebody love you...ohhh..
before it's too..oooo.. late

.....

tirsdag 11. juni 2013

Ja

Fuglesang

Sommerduft

Luftige vinddrag i florlette gardiner

Gode samtaler

Lek og latter

Fine erfaringer

Savn

Livet

IMG 3218

mandag 10. juni 2013

Madiba - Den viktigste mannen i moderne historie?

Nelson Mandela. 

En stor mann er sliten. Han går i sitt 95. år og han er sliten.

En viktig mann. En mann som har betydd livet for den sorte befolkning i Sør Afrika. 

Livet og fremtiden. Fred. 

En stor mann som tilbragte 27 år av sitt liv i fangenskap.

I fangenskap fordi han mente at de sorte burde få leve som frie, likeverdige mennesker. 

Fangeøya Robben Island. Her satt kriminelle fanger. Og politiske fanger. 

Robben Island, South Africa

Mitt virkelighetssjokk da jeg fikk tilbringe til på Robben Island med Thulani, var stort. 

En ung mann som har sonet sammen med Nelson Mandela. Bare noen år eldre enn meg selv. 

Skadet for livet etter langvarig tortur. Fordi han ville at alle skulle få ha like rettigheter. Som mennesker.

Thulani var en av de siste politiske fangene som forlot Robben Island. I 1994. Det var nesten "i går".

Madiba sin celle på Robben Island var, i likhet med de andre politiske fangene sine, svært spartansk utrustet. 

Bildet viser senga hans, avtredet og møblene. 

Nelson Mandelas cell, Robben Island, SouthAfrica

Han var en kunnskapsrik mann, Madiba. Han brukte alle ledige stunder til å lære bort sine kunnskaper til sine medfanger. 

Verdens minste, men verdens viktigste universitet var en liten grotte ved "arbeidsplassen" til de politiske fangene. 

Svært mange av de politiske fangene som sonet på Robben Island ble senere regjeringsmedlemmer og statsråder i Nelson Mandelas regjering, akkurat slik han hadde sagt som oppmuntring til å lese og skrive mange år tidligere, inne i “universitetet” eller på toalettet, som også var en liten skole.

Da Nelson Mandela ble frigitt, skulle man tro at en bitter mann slapp ut. Han hadde tilbragt hele sitt voksne liv i fangenskap. 27 år. 

Fordi han mente han hadde rett til å leve som et menneske. Rett til å være en fri mann. 

Man skulle tro at en hevngjerrig mann ble president i Sør Afrika. 

Denne store mannen hadde ikke en eneste hevntanke. 

Denne store mannen villa skape fred og likhet mellom mennesker. 

Et Sør Afrika i vekst. Et Sør Afrika hvor alle har rettigheter og muligheter. Det var Madiba sitt store ønske og mål. 

Han har oppnådd ufattelig mye. 

Sør Afrika er kontrastenes land. Mange fattige. Ufattelig mange fattige mennesker. Mennesker uten husvære. Uten nok mat. 

Likevel. Ufattelig mye godt har skjedd i Sør Afrika etter at Nelson Mandela og hans medfanger ble satt i regjering etter Aphartheidregimets fall. 

Sør Afrika er kontrastenes land. Men de fattige har rettigheter. De har flere muligheter. Og de har sin frihet. Takket være Nelson Mandela.

Robben Island, South Africa

En stor mann er sliten.

Han var sort og hadde en stemme. Det var hans bane. Det var eneste grunnen til at han satt fengslet i nesten 30 år. Fordi han var sort og hadde en stemme. 

En viktig mann er sliten. 

Verdens mest betydningsfulle mann. 

lørdag 8. juni 2013

Som en elv..

Gatelangs.
Høye trær.
Vann som renner.
Busser.
Biler.
Menn, kvinner.
Mennesker som holder rundt hverandre.
Mennesker som kysser.
Mennesker som haster avgårde.
Mennesker som rusler.
Nyter.
Puster.
Lever.
Opplever.
Erfarer.
Mat.
Lukt.
Lyder.
Mennesker som spiser.
Mennesker som tar farvel.
Mennesker som møtes.
Sol.
Varme.
Regn.
Latter.
Gode samtaler.
Musikk.
God vin.
Gode venner.
Mennesker som ler.
Mennesker som ser.
Mennesker som smaker.
Mennesker som lukter.
Mennesker som sees snart igjen.


torsdag 6. juni 2013

Bekreftelse

Det
er 
ikke 
bare 
positive 
erfaringer 
som 
bekrefter 
at 
man 
har 
tatt 
riktige 
valg

Havesyke..

 "Havesyke" hørte jeg her forleden. Et gammelt ord.
"Ja, det lider jeg av," tenkte jeg, før jeg kom på at dette kanskje ikke dreide seg om hager og flora. 
Men altså, havesyke. Er det noe vi lider av? 
Tja, mange av oss i større eller mindre grad, tror jeg. 
Ja, jeg også...
Man kan jo undre seg på hvorfor.. Vi har alt vi trenger, har vi ikke? 
Hvorfor må man bare kjøpe det...og det...og det..? 
Er det kompensasjon for noe? 
Er det et press? 
Føler man at man blir lykkeligere? 
Eller tror man rett og slett at man trenger det? 

Joda, kanskje man trenger..
Når venner skal komme innom...en ny duk? 
Når nye venner skal treffes..en ny bluse? 
Når naboen har fått noe nytt..
Når det nye interiørmagasinet kommer i handelen.
Eller kameraten kjøpte en ny båt? 

Hva kompenserer vi for?
Er det konkurranse?
Gir det lykke? 
Kortvarig lykke? Til neste gang den koselige butikken legger ut nye bilder av varer i sosiale medier.
Jeg vet ikke..jeg tror vi er inne i en karusell som går fortere og fortere. 
Vil jeg av? 
Vil man bli hengende utenfor om man ikke kjøper den nye vasen? De fine skoene? 
Eller maler veggen i den nye fargen? 
Jeg vet ikke.

Noen ganger hopper man av fordi man ikke har noe valg. 
Da er det greit å finne ut at det går helt fint. 



onsdag 5. juni 2013

Distraksjon..

Man skal ha en flott hage. Har jeg hørt. Når man er fylkesleder i Hageselskapet. 

Så derfor går jeg i hagen med friskt mot nesten hver dag. 

Hansker er på. Spade og grafse ligger klar. 

Det gjør kameraet også.. Og det ender alltid med at jeg tar flere bilder enn ugress..

Så da får det bli slik det blir da. 

Hageglede er viktigere enn å ha det ugressfritt. 

IMG 3081

IMG 3067

IMG 3064

IMG 3056

IMG 3051

IMG 2863

IMG 3059

IMG 2562

IMG 3076

IMG 3043

søndag 2. juni 2013

Ekte mannfolk

Vi sier det så ofte.

Ekte mannfolk. 

Hva er egentlig det? 
En stor og sterk mann? 
Mørk? Lys? 
Sterk? Barsk? 
Hva er barsk? 

Ekte mannfolk.

Vi hører det ofte.
"Det der er et ekte mannfolk!"
Hva mener vi da? 

Ekte mannfolk.

En man snur seg etter? 
En skikkelig viking? 

Et ekte mannfolk ser den vakre solnedgangen bak de mørke skyene. 

Et ekte mannfolk får en kvinne til å føle seg virkelig vakker. 


LinkWithin

Related Posts with Thumbnails