mandag 28. oktober 2013

Inhabil

Forrige uke skrev jeg en statusoppdatering på facebook. 

Venligst ikke legg meg til grupper uten at jeg har bedt om det. Uansett hvor gode og samfunnsnyttige de er. Jeg er gammel nok til å bestemme selv.

Den første som kommenterte og beklagde var den søte Marion som står bak de nå kjente #some-luene. Men neida, jeg forsikret henne raskt om at det bare var hyggelig å bli lagt til gruppen av luekjøperne. 

Den neste som kommenterte, var en venninne som syntes jeg var vel streng. Hun visste hva hun gjorde og ventet seg selvsagt et langt politikersvar, og det fikk hun. 

"Ja, jeg er det. Jeg syns det er viktig å selv kunne bestemme hvordan man fremstår i sosiale medier. Spesielt for oss som er folkevalgt. Tabbene vil jeg gjerne gjøre selv. Jeg husker for noen måneder siden, så skulle alle som var medlemmer av en viss gruppe her på face, blokkeres. Hvordan vet vi at de selv hadde vlgt å bli medlem. Hadde noen av våre nye ministre tenkt litt mer på hvordan de fremstår på sosiale medier, ville den nye regjeringen vært spart for en del. Jeg oppdaget plutselig t jeg var lagt til ikke mindre enn 4 aksjonsgrupper av ulike slag. Noen av dem helt uproblemtisk, men to av dem var slikt jeg ikke kan stå inne for. Den som hr lgt meg til, har nok gjort det i beste mening, for saken var god, men dessverre ikke i tråd med min partipolitiske tilhørighet. Jeg velger å unngå de fleste av slike grupper helt bevisst. Så, ja, jeg oppleves nok som streng, men tenker at flere også kanskje skulle tenkt gjennom hva de "er med på" og hvordan dette oppfattes."


Så nå da.. Etter de siste dagers avsløringer om vår nye landbruksminister, har jeg blitt litt mørkeredd. Min oppgave i lokalpolitikken, er å være politisk valgt leder for Forvaltningsutvalget. En stor ære og et svært interessant utvalg.

Vi håndterer arealbruken i kommunen. Byggesaker. Viltforvaltning. Skilting. Mye spennende. Vi er også viktige når spørsmålet om å "ta hull på et naturområde" kommer opp. Om det skal være lov å bygge en bolig i uberørte områder.

Så da er det jeg tenker da...litt sarkastisk. Bør jeg sitte som leder i dette utvalget. Som ivrig friluftsmenneske? Bør jeg levere inn fjellskoene? Bikkja? 

Jeg syns selvsagt det er viktig å holde sin sti ren. Det er viktig å være nøye med habilitetsreglementet. Men jeg undres litt over at det letes med lys og lykter etter personlige feil våre nye ledere utsettes for. Like mye som jeg undres over at så profilerte politikere gjør kraftige blundere sosiale medier. 

Jeg er glad jeg er en beskjeden utvalgsleder i en liten kommune og slipper å utsettes for heksejakten. Så får jeg heller svare for de politiske avgjørelser jeg tar, og så får privatlivet være mitt eget. 

lørdag 26. oktober 2013

Matpakkegnål...

OAaahh...mødre som har for mye tid og som har konkurranser om å lage den beste matpakken og om vandrende buffeter og om det aller meste. 

Vi har vel alle møtt disse mødrene? De som ikke er moderate? De gjør dette kun for å konkurrere mot alle de andre mødrene. Om å lage den mest spennende matpakken. Om å være mest mulig oppfinnsom. 

Har de ikke noe bedre å bruke tiden på? De burde virkelig gjøre noe mer fornuftig. Hva er galt med brødskive egentlig? Med brunost. Det spiste jeg gjennom hele barneskolen. Kneipbrød med brunost. Og saft. Rød saft i ei åttekantet plastflaske med rød topp. Flasken luktet skikkelig gammel plastikk, og hadde en svak rødfarge etter saften når den var tom. En klassevenninne av meg hadde loff med peanøttsmør. Hver eneste dag. Hver dag i ni år. Og gul saft. I samme type flaske som jeg hadde. Den var ikke pen når den var tom. Og den luktet like vondt som min. Det var lov å ha saft på skolen på 70-tallet. Vi laget maten vår selv også. Fra første skoledag. Hva var galt med det? 

Det var mye vi gjorde på 70-tallet. Vi spiste kneip med brunost og foreldrene våre røyket i stua. Og i bilen. Og de smurte inn kinnene våre med vaselin i påskefjellet. Og når noen døde, snakket man ikke med barna om det. Men vi klarte oss fint med kneipbrød med brunost. Og saft. I en flaske som luktet vondt. 

Jeg ER så lei av at vi kvinner til stadighet mener om hva andre skal gjøre. 

Om en kvinne tar utvidet svangerskapspermisjon, motarbeider hun kvinners rettigheter til å delta i samfunn og arbeidsliv. Om en kvinne overlater svangerskapspermisjonen til sin mann, er hun en kald og ufølsom mamma. Om en kvinne satser på karriere i småbarnsperioden, burde hun ikke ha barn, og er en "jæ... feminist" og stakkars mann. Om hun arbeider deltid eller ikke i det hele tatt under småbarnsperioden, er hun en kuet levning fra 50-tallet og er lenket til kjøkkenbenken av sin mann. Om hun i tillegg lar mannen ta henne bakfra, er undertrykkelsen komplett. Ja, dette har jeg blitt fortalt i sosiale medier. I fullt alvor.

Og nå altså matpakkene. Nugatti gir ukonsentrerte og viltre barn. Saft er forbudt. Og oppskåret frukt og grønnsaker betyr en mamma som vil konkurrere med nabofruen som lager pizzasnurrer til sitt barns matpakke kun for å irritere sin venninne. Og all den tiden disse kvinnene bruker på å irritere hverandre med barnas matpakkke. Ja, den tiden kunne de virkelig brukt til noe bedre. Gærninger. 

Kommentarfeltene under disse matpakkeytringene er fantastiske. Og ytringene. De kommer fra virkelige meningsbærende personer. Den siste fra en barnevernspedagog som mimrer om din mor som lagde moderate matpakker til barna. Jeg fikk lyst til å fortelle henne at jeg lagde maten sjøl. 

Jeg skulle ønske at mine barn lot seg lure av oppskårne grønnsaker. Mitt barn med cøliaki skulle virkelig ønske seg en vanlig brødskive med brunost. Ja, jeg er pizzzasnurrmammaen. Glutenfritt brød i matpakke...flere voksne ikke-cøliakere bør prøve det, og kritisere tidsbruken min en gang til. 

Jeg syns egentlig det er verre med alle barna som ikke får tillaget frokost, og som ikke har lært å ta med matpakke. Og som har mødre og fedre som ikke har for mye tid som de bruker på barna sine..

onsdag 23. oktober 2013

La oss gå julebukk..

Tiden er her igjen. 
Spøkelser og monstre og gresskar og godteri og kvalme barn.
Halloween
Den forhatte amerikanskimporterte skikken.
Det blir dagevis med diskusjoner i sosiale medier; 
Den er amerikansk.
Den er irsk
Den er handelstandens påfunn
Den er uønsket
Den er uheldig

Den er et hån mot våre norske tradisjoner, la barna heller gå julebukk! 

Og grupper. De utallige gruppene som alle blir medlem av for å stoppe dette opptrinnet som ødelegger barna våre. De kler seg ut og tigger godterier fra naboene. Fryktelig. La barna heller gå julebukk. Da gjør de i det minste noe for godteriet...

Ja, jeg innrømmer at jeg også ha vært motstander av alle disse amerikanske skikkene. 
Da mine håpefulle var små og Halloweenspørsmålet kom opp for første gang, var jeg rask. Mine barn skal ikke gå rundt og tigge. Dessuten så var de for små, og jeg hadde ingen planer om å være med  slik aktivitet. Jeg var rask og inviterte alle barnas venner til spøkelsefest hjemme hos oss. Jeg var kveldens heks og hadde full kontroll. Dette ble en tradisjon og jeg klarte å unngå dørbankingen i mange mange år. 

Årene gikk og så kom tiden da hjemmefest med mamma lokket mindre enn gatelangs med venner. Guttene ble oppkledd i svarte skumle drakter. Med...refleksvest.. Jeg hadde resignert. Men slippe refleksvesten på mørke senhøstes regntunge ettermiddager. Aldri! 

La barna gå julebukk! 

De kler seg ut. Ringer på dørene hos naboene og tigger godterier. Jeg må innrømme at jeg helt sikkert ville bekjempet den aktiviteten på samme måte. Om den er aldri så heilnorsk. Om de synger aldri så fint. 

Jeg har søte jenter i nabolaget. De går både Halloween og Julebukk. Selvsagt syns jeg de er søtere med ullgenser og rene ansikter enn i hekseklær og masse sminke. 

La oss nå endelig tvinge barna til å gå julebukk. La oss fortelle dem hvor glade barn vi selv var på 70-tallet. Alle sangene vi sang for naboene og alt julegodteriet vi fikk for den nydelige sangen. Vi kan selvsagt ikke be barna synge julesanger. Og for all del ikke julesalmer!! Men gjerne noe helt nøytralt. 

La oss si at de ikke kan kle seg ut til Halloween fordi vi som foreldre er så sinte på handelsstanden som lurer oss til å handle inn all verdens dyre effekter hvert eneste år. 

La dem gå julebukk. Opp med hånda alle foreldre som faktisk har gått julebukk. Jeg kan aldri huske å ha gjort det. 





(For ikke å glemme alt godteriet jeg må trykke i meg når barna er borte, og dørbankingen uteblir..)

fredag 18. oktober 2013

På motsatt vei

I dag var en slik dag.
Jeg kjører hjem fra jobb
Alle andre kjører til
Naturen har blitt vasket hele natten
Restene etter hvitt hagl ligger igjen på bilruta
Høsten er her for alvor
Vi kan bare lengte etter de store stormene
De som skal føre oss over i en kald vinter
En deilig kald vinter
Det er på tide
Men først må vi ha regn
Mye regn


tirsdag 15. oktober 2013

Alle valgene

Om man slutter å drømme og slutter å ha forventninger, da slipper man skuffelser. Er det det man vil? 

Alle de vanskelige avgjørelsene. 
Og så alle de lette. 
Og så når man bare tar sats og hopper i det. 
Og noen ganger kan man riste på hodet av seg selv. 
Men men..slik er det bare. 
Når man velger å være seg selv.

Wish You Were Here 
 (Waters, Gilmour) 

So, so you think you can tell 
Heaven from Hell, 
Blue skys from pain. 
Can you tell a green field 
From a cold steel rail? 
A smile from a veil? 
Do you think you can tell? 

And did they get you to trade 
Your heros for ghosts? 
Hot ashes for trees? 
Hot air for a cool breeze? 
Cold comfort for change? 
And did you exchange 
A walk on part in the war 
For a lead role in a cage? 

How I wish, how I wish you were here. 
We're just two lost souls 
Swimming in a fish bowl, 
Year after year, 
Running over the same old ground. 
What have we found? 
The same old fears. 
Wish you were here.



mandag 14. oktober 2013

*

De morgenene man skjønner at man har havnet på riktig sted
At man bare skal bli her. Selv om man tenkte.. 
De morgenene..


Og de kveldene man lengter til et annet sted
De kveldene
Men når nattestormen kommer, da skjønner man..

søndag 13. oktober 2013

Dra mæ fast innte dæ

Noen ganger er det som om en storm er på vei. 

Man vet ikke hva som vil skje.

Man gruer seg til den kommer

Men når den endelig er her, kan man danse i regnet


Storm

Tekst/musikk: Treekrem

 

det må kjennes som magi

det må brinn

om brann ska bli

dra mæ fast innte dæ

æ e full av støy

full av stille

fylt av galskap og det ville

 

det ska kjennes som magi

det må glød

når smeden ska smi

tør du storm?

tør du stille?

tør du velge det ville?

 

dra mæ fast innte dæ.



tirsdag 8. oktober 2013

Raseri

Om
Idiotiske 
Menn 
Og
Infame
Kvinnfolk
Aner 
Ikke
Hva
Som 
Er 
Verst

Te sola rinn

Sandvik/ Treekrem

 

kom no å¹kvil dæ her hos mæ

mi arm kan vær lindring for dæ

kjenn i ditt sinn Ka e du redd før?

fell no te ro.

 

tid e¹ein venn som kan vær god

æ veit at det brinn¹ i ditt blod

bli med ut i vind

å¹kjenn kor den svale

fell no te ro.

 

det¹e kveld,

sola fell rød i vest

tussmørke kjenn¹ vinden blæs forbi

drømm no om himmelvelv,

eventyr, alver i b lått

når sola rinn, duggen førsvinn

svøp dæ da I solstrålan inn

no e du liten å¹rådløs var

på leit ætte meining og svar

hjertet heng blått no

med gullsnor i floke

men fell no te ro.



søndag 6. oktober 2013

Kvinnehets...

Vi hører det stadig vekk. Kvinnehets. En mann som mister besinnelsen og kommer med nedlatende utsagn til kvinner. 
Ikke greit.

En slik mann taes hardt. Man SKAL IKKE hetse kvinner.
Jeg har aldri sett samme reaksjonene om en kvinne er ufin mot en mann. Om en kvinne kommenterer mannens utseende eller intellekt på en nedlatende måte.
Eller menn som blir tom for argument i diskusjon med andre menn. 
Eller kvinner. Vi vet alle hvor stygt det kan bli når kvinner snakker om hverandre. 
Vi snakker ikke om hets da. 
Neida, kvinnehets. Det er stygt det! 

Jeg er selvsagt ikke uenig. Det ER stygt. Men det er all annen hets også. Hvorfor ikke kalle det "hets mot andre mennesker"? Om noen sier noe nedsettende til meg. Om meg. Nei, jeg tar det som at det går mot meg som person. Ikke som kvinne. 

Vi kvinner som er så opptatt av å bli likebehandlet.. Hvorfor er vi så opptatt av at det er ulikt når noe er negativt? Jeg tenker at det er sutrete og vi gjør oss selv som ofre. Og vi bruker kjønnet vårt som argument. 

Og så da.. Når noen har hetset andre...ja, da er de fritt vilt. Vi som tar fullstendig avstand av hets mot andre,  og spesielt kvinnehets, vi kan endelig få lov til å sparke. Hardt. Fordi de som har gjort seg skyldig i slikt, de må jo få vite hva vi synes om dem. 


lørdag 5. oktober 2013

Klem på meg...

Har vi blitt et samfunn av klemmere? Betyr det noe? Alle klemmene? 
Har klemmen blitt en erstatter for et fast håndtrykk? Hvor ble det av håndtrykket? 
Blir vi så kjent med hverandre gjennom sosiale medier og annen elektronisk kontakt at vi føler at vi kjenner hverandre så godt at vi må klemmes? 

Ja, det har faktisk blitt "naturlig" for meg også den siste tiden. Det er veldig underlig. Jeg har alltid hatt en stor intimsone, og barna mine har nesten vært de eneste jeg har klemt på.. 
Men nå..ja, jeg er også en klemmer. 

Likevel. Jeg er en voksen kvinne, og klarer lett å markere at jeg ikke ønsker fysisk kontakt om det er slik. Men hva med unge mennesker. Hva med de som syns intimsonen invaderes, men ikke har mot til å markere dette. De som tror det MÅ være slik. 

Jeg overhørte tre unge kvinner snakke sammen om dette. De hadde vært sammen på et sted med mennesker i ulik alder. De diskuterte klemming, og deriblant en voksen klemmer. "Jeg kjenner jo ikke ham, men man MÅ jo ta imot den klemmen når han klemte alle de andre."

Jeg klarte å late som jeg ikke hørte det de snakket om. Jeg klarte å motstå å kommentere. 
"Nei, kjære barn! Du trenger ikke! Du trenger ikke la en voksen mann. Eller andre, for den saks skyld. Du trenger ikke ta imot en klem om du selv ikke ønsker å gi en!" 

Men jeg..jeg liker å klemme. Nå.. 

fredag 4. oktober 2013

Barn som hater...



Jeg turte. Jeg skrev det. Jeg holdt pusten etter jeg trykte "publiser".

Utallige av mine kontakter i sosiale medier har i disse dager publisert en artikkel som forteller at "hvert tredje barn hater gym". Enda flere har deltatt i diskusjonen og argumentert med både garderobesituasjonen og små handicap som vil bli mer synlig samt mobbing i slike situasjoner.

Vell...jeg mener fremdeles at det har med holdninger å gjøre. Selv etter alle motargumentasjonene. I tillegg undres jeg om alle har lest artikkelen. Media har som kjent en vanlig måte å tiltrekke seg oppmerksomhet til artiklene sine på, og "barn som hater" vil selvsagt få mye mer oppmerksomhet enn "barn liker andre fag bedre".

Jeg husker vi hadde ei jente i klassen som syns garderobesituasjonen var ubehagelig. Hun brukte lærergarderoben. Vi andre la oss ikke borti det. Jeg husker også at vi hadde medelever som ikke klarte å løse matematikkoppgavene på tavla. Vi la oss ikke borti det heller. Jeg tror de hadde det like vondt med seg selv. Både den som mislikte gymmen og den som ikke behersket matematikken. 

Man skal på ingen måte undervurdere mobbefaren. Men hvert tredje barn handler ikke om mobbing. 

Når jeg sier at foreldrenes holdninger har noe med gym-forholdet i skolen, ja, så tenker jeg det. Jeg tenker det når det gjelder all aktivitet, faktisk. Jeg har kjent barn som aldri har gått på annet enn asfalt. Og vi bor på landet. Jeg har kjent barn som ikke har opplevd vær. Og vi bor på mørekysten. Jeg har kjent barn som ikke har vært ute alene. Og vi bor i Norge. 

En mor kommenterte en gang at det snødde, så hun visste ikke helt hva hun skulle gjøre med en "hyper" tre-åring. Jeg foreslo en tur ut nå når det endelig kom snø.. "Vi er ikke slike utefolk slik som du, Eva Cathrin."

I sommer var minstemann og jeg gjester i en 9-årsdag. Alle barn og voksne hadde selvsagt hatt på selskapsklær. Fra kjekke gutter med vest og skjorte til yndige søte jenter med kjole. Ja, jeg vet at det høres kjønnsdiskriminerende ut når jeg skriver det slik, men hør nå; våre kjekke gutter løp ut for å leke i den enorme hagen etter at interessen for kaker og gaver hadde gitt seg. "Takk og pris og endelig," bruker jeg å tenke da. De søte jentene hang over oss i sofaen. Klissete og masete på mamman sin. De så at guttene løp ut. Noen halvhjertede forslag fra meg om jakke, og guttene løp ut uten. De søte jentene ville løpe etter. Hagen er stor og barnevennlig og inngjerdet og langt unna trafikkert vei. Men, neida. De fikk ikke lov ut. De kunne bli skitten.  




Jeg har møtt foreldre som har kritisert skolen for å gjennomføre den planlagte utflukten selv om det regner. Jeg må innrømme at jeg selv har vært den foreldren som har rast på grunn av avlyst utflukt av samme årsak. 

Når jeg leser slike overskrifter som dette, undres jeg hvordan en slik undersøkelse gjøres. Når barna mine har hatt elevsamtaler, har de svart på hvilke fag de liker best. Og minst. De svarer alt etter hva som ble gjort den siste uken. Når mange nok svarer at de liker musikk bedre enn gym..vil det da resultere i at barn hater gym? 

Jeg mener fremdeles at foreldrenes holdninger til friluftsliv og aktiviteter vil påvirke barnas holdninger til både gym-faget, friluftsliv og utfoldelse i naturen ellers. Og om respekt for at man har ulike ferdigheter i ulike fag. 

Så. Komme seg ut. 

torsdag 3. oktober 2013

Oh glade jul..

Jeg lærer aldri. ALDRI! 
Da jeg rydda loftet i vår, kastet jeg kassevis med gamle blad. Interiør. Hage. Og julemagasiner.
De hyggelige julebladene som kommer i slutten av september hvert eneste år. 
Alle ukebladene har sin egen versjon, og i løpet av september-oktober-november besitter jeg de alle. 

Da jeg ryddet bort alle i vår, tok jeg selvsagt vare på de mest interessante. Helt til jeg ryddet en gang til, og kastet resten. Konklusjonen var entydig i hodet mitt. Jeg skulle ALDRI kjøpe de igjen. 

De er hyggelige. Og full av annonser. Og det er jo kanskje begrenset hvor mange nye ideer man kan lage hvert eneste år. 

Likevel da... I dag kjøpte jeg årets første julemagasin. Jeg skal ikke nevne hvem det var fra, men jeg burde visst bedre, siden jeg aldri kjøper ukebladet ellers i året heller.

Etter tur med bikkja, benket jeg meg i kosesofaen. Jeg hadde en god varm kopp te, en Rittersport med helnøtt (!!!) og et varmt pledd. Teen var fremdeles varm da jeg la fra meg bladet. 69,- kroner.

Og ideene...jeg ville ikke brukt NOEN av dem. Og jeg tror ikke jeg er så fryktelig sær. Eller...joda, siden jeg ikke har småbarn lengre, er jeg ferdig med dorullnissene...men sånn ellers.  Vell, dorullnisser..mange av ideene var nettopp på det stadiet. 

Men jeg ville jo heller aldri ha strikket en julekule.. Jeg er vel sær.

Spiser litt mer Rittersport, og tenker at jeg er premenstruell. Det kommer sikkert et nytt julemagasin fra et annet ukeblad. Neste uke.. 

Ut

Det kan være godt
Å løpe
Til du ikke klarer mer
Gjennom skogen
Selv om det ikke regner
Noen ganger
Kan man ikke
Vente på regnet
Før man må ut
For å løpe
Til du ikke klarer mer
Gjennom skogen

tirsdag 1. oktober 2013

Tenk å..

Noen ganger 
Hadde det 
Vært fint
Å kunne
Krype sammen
I sterke armer
Og bare 
Bli der 



LinkWithin

Related Posts with Thumbnails