Om kameler og trange halser

"Hva?" tenker jeg noen ganger. "Are you for real?"

Neida, jeg tenker ikke så mye på engelsk. Men noen ganger blir man litt sjokkert. 

"Tror du virkelig det??"

"Hvor har du hørt det?" 

Jeg er tøff og later som at jeg ikke bryr meg. Smiler pent og retter blikket rett på. 

Forbannet? Lei meg? 

Typisk. Alltid på topp. Heller rasende og engasjert enn trist og nede. 

Haken opp, brystet frem. Fast i blikket. 

Tiden vil vise.

Planlegger ny utstilling på Dromedar..

I fjor hadde Hogne og jeg utstilling på Dromedar. Han har sin stil og jeg har min stil, så vi fungerer godt sammen. 

Stil og interesse varierer sterkt med sinnstilstand og livssituasjon, og er i konstant endring.

Har ikke helt bestemt meg, men jeg er inne i en slik periode nå. 

 

Slik gikk det sist vi hadde utstilling: Vi bare gjør det

Ja, vi elsker..

Den sedvanlige 17. mai-stemningen er i gang. 

Den begynner egentlig ved de første konfirmasjonene siste helga i april, da folk begynner å skrive i sosiale medier om at bunaden "må ha krympet i skapet". Det er de samme som skriver det samme hvert år, så jeg lurer på hvorfor de ikke bare henger den et annet sted.. 

Så tar det seg opp når det er 3-4 dager igjen.

Da er skoene borte. (Mine er det faktisk..jeg må ta ei skikkelig leterunde i dag..)

Barna har vokst for mye. 

Og syerskene…syerskene "rekker nok ikke å bli ferdig" til dagen bunaden skal brukes. De bygger opp stemningen slik at vi skal følge med og avslutte med trampeklapp når det helt på tampen, bare timer før, postes bilde av en flott ferdig bunad. Akkurat i tide.

Når det er 2 dager igjen, begynner de engasjerte mødrene krigen mot de uengasjerte.

Da postes de kryptiske meldinger om den ene og den andre. Ingen nevner navn eller nøyaktig episode, men vi aner misnøyen.

Disse er godt iblandet oppfordringer om å huske å levere kaker, huske å ta ei kjøkkenvakt. Husk å stille opp for en felles feiring av Nasjonaldagen. 

Jeg har vært i dette gamet i 19 år..og det er det SAMME hvert år.

En liten komite som bestemmer rammene. De bør være de samme som i fjor..og året før og året før.

Så foreldre som skal stå for forberedelsene og tilretteleggingen.

Diskusjoner om alle som ikke kan bidra. 

Så en lykkelig avslutning for hele bygda. Og en dødssliten kjøkkengjeng som har hatt dobbeltvakter fordi avløseren ikke dukker opp, eller at man ikke kan forlate vakta fordi det er for mye å gjøre. 

Tradisjon.

Jeg som har vokst opp i byen, ville vært fornøyd med pølser, is og brus, men jeg skal ikke våge å rokkere ved tradisjonene. Det er vel ikke mitt ønske heller.

Men jeg tenker at det ville vært mindre misnøye. Mindre baksnakking. Mindre klaging. Og like morsomt for barna.

Vell, uansett, i år er jeg russemamma og rømmer fra hele bygdefeiringen. Jeg kommer sikkert til å savne det også.

Over: "Russ 92"

Under: "Russ 13"

Når lokalavisa går i storavisfella..

"Mange av oss har opplevd den utrolig irriterende opplevelsen det er å bli fersket av en fotoboks. Lysglimtet som forteller deg at du har kjørt for fort, blitt tatt for det – og at det snart kommer en regning i posten.  "

Dette kunne leses i lokalavisa Tidens Krav i dag. 

Jeg har lenge irritert meg over store tilgjorte overskrifter i riksavisene de siste årene. Skremselspropagande godt blandet med lettkledte damer som må til for å selge avisene i konkurranse med nettaviser og andre store. Følger lokalavisene etter?

Artikkelen forteller om de irriterende fotoboksene. Det avsluttes med en rekke tips om å unngå..og selvsagt det siste..kongetipset. "Du kan klage om fotoboksen ikke er skikkelig varslet"

"1. Ta ned solskjermen slik at ansiktet til føreren av bilen er skjult. For å kunne gi bot, må det være mulig å identifisere sjåføren av bilen

2. GPS med markering av fotobokser, slik at du vet hvor de er

3. Spray eller film på registreringsnummeret. Det er mulig å få en type som lar deg lese skiltet til vanlig, men som gjør tall og bokstaver utydelige på bilder

4. Ta bort skiltet foran eller ikke vask det, slik at det blir uleselig. Her risikerer en imidlertid bot for å ikke ha lesbart skilt foran.

5. Bremse før fotoboksen – er naturligvis avhengig av at du vet hvor fotoboksen står.

NB: Fotobokser skal også være skikkelig varslet, hvis de ikke er det, kan du klage på boten. "

Jeg skal på ingen måte late som at jeg er bedre enn jeg er.

Jeg har nok også kjørt forbi en fotoboks og tenk "forbasket".

Jeg har nok også bannet lavt før jeg har tatt en forbikjøring. 

Jeg skulle nok også brukt handsfree litt oftere. 

Fotobokser skal virke forebyggende og er satt opp i spesielt utsatte områder. Fartskontroller gjennomføres for å øke trafikksikkerheten. 

De er der for vår sikkerhet og når lokalavisa trykker publiserer en sak om hvordan en skal komme seg unna slikt, da blir jeg først overrasket. Sjekker at jeg har rett nettside. Sjekker hvem journalisten er. Og blir lett forbannet. 

Kjør skikkelig. Det er den sikreste måten å komme unna en fartsbot på. 

Og kjære Tidens Krav. Det er en grunn til at jeg ikke har kjøpt riksavisene på et par år. Mer slikt..så blir det ikke lokalavis heller. 

Link til saken: Slik unngår du fotoboks-bot

 

Stor og sterk

En tiåring..

Stor og sterk. 

Klarer alt.

Lange armer.

Lange bein.

Store føtter og sterke muskler.

Stor og sterk og klarer alt. 

Når noen ser på.

Fremdeles liten og sårbar når ingen ser.

Omtrent som oss andre.. 

Nærhet

Nærhet.

Virkelighet.

Varme.

Respekt.

Tillit.

Tilpasning.

Tålmodighet.

Forståelse.

Kjærlighet.

Bunad og bunad..

Det er tiden for at alle skriver i sosiale medier om krympeskap og alle bunadene som har blitt for små i løpet av vinteren. Vell, jeg tror ikke på dere. 

Anyway. Jeg har snakket om bunad og flagg før. Da jeg litt oppgitt skrev om flaggene som barna ved Aspøy Skole ikke skulle få lov å bruke sine tegnede flagg i barnetoget.

Litt kort: Aspøy Skole har en del barn av utenlandsk opprinnelse og som en hyggelig, morsom aktivitet skulle barna tegne det norske flagget på ene siden, og opprinnelseslandet til foreldrene på andre siden. Dette skapte store diskusjoner i media som fortsatte i sosiale medier. 

Vi snakket om flaggregler, respekt, toleranse og at dette faktisk var et barnetog. Mange diskusjoner. Mange harde ordvekslinger. Det ble også snakket om at dette kom fra frp-sympatisører. Noe jeg vil arrestere. Etter mitt blogginnlegg som heter "Tuller dere med meg", var det faktisk arbeiderpartikameraten som hadde sterk meninger om flaggregler, mens frp-kameraten min støttet mine meninger fullt ut. Så reaksjonene om dette er etter min mening uavhengig av partitilhørighet. Sånn…da var det sagt.

I dag hørte vi på nyhetene at damen som syr bunader for hunder hadde en uhyre travel tid og var utsolgt lenge før dagen. 

Da er det jeg funderer…nå er jeg ikke så veldig flink til å forstå dette med hunder og klær i utgangspunktet, det skal jeg vel være ærlig på..

Men! Jeg syns det er et stort MEN. Er ikke Bunaden vår nasjonaldrakt? Vi skal ikke bruke regnjakke, vi skal ikke bruke selvlagede sjal om vi ikke hadde råd til å kjøpe cape. Vi skal bruke sorte strømper, røde strømper osv osv..det er ganske strenge regler for bruk av vår stolte nasjonaldrakt. Egentlig. 

Så kler vi opp HUNDER i Bunad??? 

Her er det noe jeg ikke forstår. 

Hvor er alle som snakker om respekt nå? 

Vell..min hund må nok få sin sedvanlige morgentur FØR barnetoget, og bli hjemme den store dagen. Helt uten klær.

Og Bunaden min…den passer. 

 

Atter ingen tittel

Aldri skal du skade.

Iblant skal du lege.

Ofte skal du lindre. 

Alltid skal du trøste.

-Hippokrates

Ingen tittel

To mennesker. 

Prøvende.

Elskende.

Lengtende.

Avstand.

Lengsel.

Sorg.

Frustrasjon.

Humla suse

I dag sto jeg opp til en nydelig dag. Vekket av fuglesang og sola som sniker seg inn gjennom mine altfor lyse sommergardiner. 

"Svusj," sier mobilen min med en beskjed som gjør meg glad og lett hele dagen. Absolutt hele dagen.

Det er vår, og selv om jeg valgte meg april forrige måned så velger jeg mai nå. 

Humla suser, fuglene synger og alt spirer og gror.

Også sommerens sikreste, løvetannen, er på vei. 

Fjorårets vinhøst slo dessverre feil, men prøver friskt i år også. 

Selv om man sørger for frostfritt drivhus, er man ikke sikret. Overvinterne må visst ha vann også..

For første gang har julerosa blomstret med hele blomster. Jeg tar det som et tegn.

Jeg kan virkelig ikke spille fotball. Jeg liker det heller ikke. Men noen ganger får man ta på tappersmilet og spille sammen med mistemann. Jeg overlevde. 

Jeg avsluttet kvelden med en hard løpetur. Mye lettere i dag enn i går. I dag klarer jeg visst alt.. 

Og som en perfekt slutt, ble det en nydelig solnedgang. 

Enn at et "Svusj" kan gjøre en dag så bra. 

Det regner tungt.

Takk for regnet. Takk og pris for tungt regn.

Regnet som legger seg i ansiktet.

Regnet som skjuler tårene.

Piskende vind. Bråkende vind som overdøver alt. Også hulkene.

Takk og pris for regnet som legger seg i ansiktet når man løper.

Løper hardt. Langt. Kjenner bare sin egen pust. Sliten nok til å slippe tankene.

Løper hardt mot regnet. Mot den piskende vinden.

Det gjør vondt i lungene. Det lindrer. Løper hardere. Lenger.

Takk for regnet. Takk og pris for tungt regn.

Vi blir blå, og så dør vi.

- Fryser du?
- Nei, vi speidere frysere aldri. Vi blir blå og så dør vi.

Som et lite apropos til stormen rundt "Beskytt barna"-innlegget jeg hadde i juni. Det har hatt et voldsomt besøkstall de siste dagene. Og mange gode kommentarer. Både enige og uenige. Både saklige og usaklige. Jeg syns det er stas.

Selv om jeg er overlykkelig over at mine meninger om barn og aktiviteter blir anerkjent, skulle jeg likevel ønske at innlegget "Muligheter for alle" heller var det aktuelle innlegget. Dette handler også om barn og praktiske aktiviteter, men i skolehverdagen. Dette mener jeg selv er et viktigere innlegg.

Spesielt nå når valgkampen starter, skulle jeg ønske at flere pedagoger med alternative tanker ble tatt inn som skolepolitikere i de ulike politiske partier.

Praktiske oppgaver, estetiske fag og praktisk tilnærming til teorifagene. Det er det viktigste grepet for bedre resultater og bedre motivasjon for skolebarn fra førskolealder til videregående.

En god lærer er avgjørende for å lykkes.

(Begge de omtalte innleggene finner du i høyremargen under kolonnen "mest besøkt")

Oss feminister imellom

Først så var jeg feminist. Og så var jeg ikke feminist. Nå lurer jeg på hva feminisme er.

Før trodde jeg at feminisme var å mene at vi kvinner skulle ha like muligheter og like rettigheter som menn.

Så skjønte jeg at feminisme var at alle skulle velge utradisjonelt og at hvis du valgte å gjøre slik det var forventet at kvinner skulle velge før i tida, så var du ikke feminist.

Hvis en kvinne velger å være hjemmeværende eller arbeide deltid i en periode etter å ha få barn, så var hun ikke feminist.

Hvis hun har en mann som er hjemme, så var hun feminist.

En kvinne som liker maskuline menn...har hun en mulighet til å være feminist?

Hva er en maskulin mann?

Ja, jeg setter det litt på spissen, men det er fordi jeg er litt forvirret. Det er altså ikke nok å kjempe for de like rettighetene, man må i tillegg velge dem for å kunne kalle seg feminist.

Jeg har vært deltidsarbeidende og delvis hjemmeværende etter at jeg fikk barn. Det var visst da jeg ikke var feminist lenger. Før det var det ingen tvil blant folk at jeg var det.

En gang spurte jeg på twitter om jeg var undertrykket om det var jeg som sto ved kjøkkenbenken. "Neida," var svaret, "men hvis du blir tatt bakfra når du står der, så er du det."

Jeg brydde meg slett ikke om å svare vedkommende som dro inn seksuelle preferanser i diskusjonen. Hva i huleste skulle jeg svart?? Nei, jeg skal ikke ta den diskusjonen her. Ikke i det hele tatt! Men WTF?

Jeg mener vi kvinner gjør oss selv litt mindre enn vi er. Kanskje spesielt de tradisjonelle feministene. Ja, noen vil nok bli provosert nå, men likevel.

Er det et likestillingsproblem at et byggefirma bruker kun menn i reklamekampanjen sin? Eller at et annet firma bruker kun kvinner? Er jeg en dårlig feminist når jeg ikke irriterer meg over det? Jg kan legge til at jeg irriterer meg over at lettkledte kvinner må brukes for å selge aviser. For å selge biler. For å selge..whatever. Da er jeg vel bra nok feminist igjen?

Er det virkelig et likestillingsproblem når en kvinne utsettes for hets i en nettdebatt? Nei, mener jeg. Det er ikke et likestillingsproblem. Men et ganske alvorlig samfunnsproblem.

Er det et likestillingsproblem når kvinner i gjennomsnitt tjener 80%(?) av hva menn tjener? Med min realfagbakgrunn hadde jeg flere valg. Jeg kunne valgt en ingeniørutdannelse eller veterinærutdannelse, men valgte å bli naturfaglærer. Jeg visste utmerket godt at lønnsforskjellen var formidabel. Likevel ble det mitt valg. Det var ingen menn som påvirket valget mitt. Valget var helt og holdent mitt eget. Menn som er lærere tjener også mindre enn veterinærer... Bare til opplysning.

Er det et likestillingsproblem at mor og far ikke velger å dele dagene av svangerskapspermisjonen likt mellom seg? Er det et likestillingsproblem at far tar størstedelen av permisjonen? Eller mor? Det kan være et samlivsproblem om mor ikke vil la far få ta del i permisjonen.

Vi har bestemt at det er utrolig viktig at mor og far deler alle oppgavene likt seg i mellom. Ikke hver sine oppgaver, nei. Alle oppgavene skal deles likt. La meg påpeke at jeg ikke er totalt uenig, man er da to foreldre. Likevel tenker jeg kanskje at to foreldre vet best hva som passer dem best?

Så har vi abortdebatten. Uff, abortdebatten.

Abortdebatten var nok en viktig feministsak i Norge en gang i tiden. Og i noen samfunnslag er det vel det fortsatt. Jeg skal ikke uttale meg om den generelle abortdebatten (selvbestemt abort frem til 12. uke).

Jeg skal heller ikke si noe om hva jeg syns om senabort, for det var jo feminisme jeg snakket om.

Er det en kvinnesak om man skal bli foreldre til et barn med ekstra utfordringer? Er det kvinnesak å ta senabort? Ja, det er et vanskelig tema. Men er det virkelig en kvinnesak? Etter min mening er det en foreldresak.

Heldigvis vedtok Høyres landsmøte kjønnsnøytal verneplikt. Det er vel feminisme.

Jeg vil fremdeles kalle meg feminist. Men ingen får velge for meg. Jeg vil gjøre mine valg selv. Fordi som kvinne har jeg rett til det.

Tør du å hoppe?

"Og i de dagene som kom gjorde ikke Ronja annet enn å passe seg for det som var farlig og øve seg på å ikke være redd. Falle i elva skulle hun passe seg for, hadde Mattis sagt, derfor hoppet hun med liv og lyst på de glatte steinene ved elvebredden, der elven fosset avgårde som aller verst. Hun kunne jo ikke gå bort i skogen og passe seg for å falle i elva. Skulle det være noe nytte i det, måtte hun jo gjøre det ved strykene og ikke noe annet sted. For å komme til strykene måtte hun klatre ned Mattisberget som gikk så stupbratt ned i elva. Der kunne hun også øve seg på å ikke være redd. Første gang var det vanskelig, da var hun så redd at hun måtte lukke øynene. Men litt etter litt ble hun modigere, og snart visste hun hvor det var sprekker i berget, så hun fikk fotfeste og hvor hun måtte knipe seg fast med tærne for ikke å ramle baklengs ned i fossen. Så heldig, tenkte hun, at jeg har funnet et sted der jeg kan passe meg for å ikke falle i fossen og øve meg på å ikke være redd."

"Ronja Røverdatter". Astrid Lindgren 1981

(Dette var en del av en kommentar som kom på et av mine blogginnlegg som har hatt en del besøk i det siste. Det heter "beskytt barna" og ligger under kolonnen "mest besøkt" på høyre side.)

Kan det kanskje gjelde oss voksne også? Er ikke vi de største pysene?
Tør vi å hoppe? Tør jeg? Tør du?
Tør vi åpne oss? Fullt og helt?
Tør vi stole på egne følelser?
Tør vi stole på andres følelser?
Det er skummelt. Råskummelt!

Viktoria

Har du lest "Viktoria" av Knut Hamsun? Ikke jeg heller. Men jeg har fått sett den vakre filmatiseringen av den fortvilende romanen. Jeg elsket den filmen.

Om den umulige kjærligheten. Jeg hadde lyst å gråte for Viktoria. For Johannes.

Hvorfor jeg elsket filmen? Den rørte meg. Den fortvilende kjærligheten mellom to mennesker.

De elsket hverandre åpenbart. De visste det selv også. Johannes visste det. Viktoria turte ikke å erkjenne det. Hun turte ikke gå imot sin far. Sin familie. Sin klasse.

Hun turte ikke det før det var for sent. Før hun døde av sorg.

Den umulige kjærligheten.

Ville den moderne unge Viktoria funnet seg i det?

Ville de moderne voksne Viktoria og Johannes nøye seg med å drømme om hverandre? Ville de slått fra seg drømmen og leve videre på hver sin kant? Ville de kunne glemme? Når det ikke er klasse eller ytre forventninger som bestemmer valgene deres. Slik er det vel ikke lengre?

Vil voksne folk i dag kunne gi opp drømmene sine? Lengslene sine? Når de blir for vanskelige? For store. For mye å takle? Vil de tåle det? Vil de kunne glemme?

Er vi forskjellig i dag fra historisk tid? Ja, vil de fleste si. Og de vil ha rett. Nei, vil noen andre si, og de vil kanskje ha litt rett de også?

Vi har det lettere nå. Og vanskeligere. Eller bare annerledes?

Jeg skal på loftet og finne en bok som handler om krim. Eller noe.